I år har man opplevd en av de virkelig store statlige naturforvaltningsskandalene. Laksebestandene(e) i Deatnu/Tanavassdraget var brakt ned på et slikt lavmål at det i månedsskiftet mars/april, på politisk hold i Norge og Finland, ble vedtatt at alt laksefiske i vassdraget skulle forbys i år.

Spørsmålet er hvordan en slik skandale oppstår, og hva som følger i kjølvannet av den. Hvilke forvaltningsprinsipper er det som har ført til et så fatalt resultat?

I mange år har man bygd på en forutsetning som går ut på at vassdraget ikke er utsatt for menneskeskapte fysiske inngrep. Dermed er det altså en elv som fortsatt er i naturtilstanden hvor laks og predatorer har tilpassa seg hverandre, og levd et lykkelig samliv i tusenvis av år.

Det er korrekt at vårt vassdrag ikke er utsatt for vannkraftutbygging og liknende. Dermed har forskernes og den statlige forvaltningas postulat vært at det kun er overfiske som er årsak til nedgang i bestanden. Begrepet overfiske har igjen vært definert som tradisjonelt fiske med garn i elv og sjø, og siden begynnelsen av 1970-tallet har det vært dramatiske nedskjæringer i slikt fiske. Det har ikke hjulpet. Tilstanden er bare blitt verre.

En teoretisk forvaltningsmodell kan være et godt hjelpemiddel hvis den passer med den virkelige verden. Dessverre er realitetene i Tanavassdraget omtrent ikke i slekt med den harmonimodellen som forskerne og forvalterne har bygd på. Trolig er det ganske mange århundrer og årtusener siden det her har eksistert en naturlig balanse mellom predatorer og laks.

Vi har skriftlige kilder som går to-tre hundre år tilbake i tid. Hva forteller de om den lokale predatorkontrollen? Jo – alle typer predatorer ble holdt under beinhard kontroll. Det gjelder,

  • Alle typer fugler som har laksunger på menyen.
  • Alle rovdyr som også har voksen laks på spiseseddelen – oter, sel og kobbe.
  • Alle fiskearter som spiser laksunger – gjedde, lake, harr, sjøørret, m.v.

Alle de luft- og landbårne predatorene er blitt totalfreda i etterkrigstida, og fisket etter de nevnte fiskeartene er sterkt begrensa. Resultat: En meget sterk økning av de forannevnte artene, og tilsvarende økning i predasjonen særlig på laksunger.

Hva skjedde på landjorda da rovdyra ble freda? Jo – beitenæringene og flere andre dyrearter fikk lide, og staten har vært nødt til å gå inn med omfattende tiltak for å begrense skadevirkningene.

Predasjon virker neppe annerledes i vann enn på land. Både vitenskapelig og forvaltningsmessig er det derfor bortimot utrolig at man fortsatt ser ut til å holde fast ved det fullstendig feilaktige postulatet om at Tanavassdraget befinner seg i naturtilstanden og at predasjon derfor ikke har noen betydning. Når man fra lokalt hold har prøvd å forklare at endringer i predatorforvaltninga kan være en vesentlig årsak til at det er blitt katastrofalt mindre laks, er dette blitt totalt forkasta og latterliggjort av de ansvarlige – når lokalbefolkninga selv har fiska opp all laksen så skylder man på predatorene.

Hvor lenge har man tenkt å fortsette med en slik fornedrende holdning til lokal og tradisjonell samisk kunnskap? I den forbindelse bør man også se litt på de lovbestemmelsene som sier at slik kunnskap ikke kan feies bort på en slik lemfeldig måte.

Finsk innflytelse over sjølaksefisket

I kjølvannet av bestemmelsen om at laksefisket i vassdraget skulle stenges helt ned, har man også opplevd til dels forunderlige tiltak, både i forhold til sjølaksefisket og til invasjonen av russelaks. Enkelte av disse er av en slik karakter at man kan lure på om forvaltninga også av sjølaksefisket er overlatt til Finland.

Når det gjelder det sistnevnte, så ble det etter at man hadde vedtatt nedstenging av fisket i Tanavassdraget, sendt ut et forslag om forbud mot sjølaksefiske i Tanafjorden og i en lengre strekning på Finnmarkskysten.

Da skjer det utrolige. Omtrent en uke før høringsfristen gikk ut kunne finske nyhetsmedier fortelle at ifølge den finske regjering skulle sjølaksefisket i deler av Finnmark også forbys. Miljøminister Rotevatn forsikra likevel om at høringa var reell!

Russelaksen/pukkelaksen ble omtrent freda i Tanavassdraget i år

Man skulle tro at den statlige forvaltninga hadde satt inn store ressurser på å bekjempe invasjonen av den uønska russe- eller pukkellaksen. Det var heller tvert imot.

Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) fikk aller nådigst tillatelse til bruk av seks – 6– små stengsler – i nedre del av vassdraget, og litt garnfiske ut over det, men langt fra i det omfang som man hadde foreslått fra lokalt hold.

Men - i stedet for å bruke alle ressurser på å forebygge at russelaksen skulle få etablere seg i vassdraget, bevilga man heller betydelige midler fra sentralt hold til radiomerking av denne fremmede arten i Tanamunningen. Ingen har så langt makta å forklare at man i et katastrofeår som dette prioriterer slik fra departementalt hold, og hvilken betydning denne forskninga evt. har for bekjempelse av russelaksen.

Enda verre er det kanskje at i et år hvor alle krefter burde settes inn på å fiske ned bestanden av den omtalte arten, har Miljødepartementet laga bestemmelser som i realiteten har umuliggjort stangfiske etter denne, samt også etter gjedde, og andre predatorfiskearter.

I Oslo laga man nemlig en forskrift om at det i stangfisket etter andre arter kun skal brukes blanke kroker - dvs. at mothakene skal være filt bort eller klemt sammen. Alle skjønner at dette umuliggjør fisket etter både gjedde, sjøørret, lake, harr og russelaks.

Man kan også spørre om det i laksevassdrag hvor man praktiserer «fang og slipp metoden», er innført bestemmelser om kun blanke kroker for å unngå at laksen skal bli skadet. Jeg har ikke hørt om det. Men - i Tanavassdraget har man gjort det, hvis det mot enhver formodning skulle bite på en laks i de stille partiene av elva, og i munningsområdet, hvor det har vært tillatt å fiske etter andre arter (I strykpartier på norsk side har det ikke vært lov å fiske).

Dette er en skammelig mistenkeliggjøring av den fiskende befolkninga i Tanadalen. Tankegangen synes å være: Får de en laks på kroken, så slipper de den ikke ut igjen. Da får det heller være at predatorfiskene og russelaksen i realiteten har vært freda for stangfiskets vedkommende. Det vil si at i et år hvor man stengte ned laksefisket fullstendig på grunn av bestandssituasjonen, fikk de fiskeartene som er predatorer på laksunger (gjedde, etc.), enda bedre vilkår enn ellers. Her ser jeg bort fra det begrensa garnfisket etter andre arter som ble tillatt.

At man sitter i Oslo og lager detaljbestemmelser på et slikt mikronivå som kroker med eller uten mothaker, forteller også at TF er fratatt enhver myndighet i forvaltninga av vassdraget. Dette til tross for at både Tanalova og tilhørende forskrift sier noe helt annet.

For øvrig oppnådde heller ikke sjølaksefiskerne å bli trodd når de foreslo at de kunne bremse på invasjonen av russelaks og slippe den atlantiske laksen ut igjen, og nå er det vel rundt femti tusen russelaks som har passert tellestasjonen i Tanavassdraget, 6 mil oppe i vassdraget.

Sametinget har gått inn for at det bør gjøres en offentlig gransking av lakseforvaltninga. Det man har erfart både i den statlige forvaltninga av Tanavassdraget, med forgreninger til sjølaksefisket, og holdninga til russelaksen i verdens viktigste elv for atlantisk laks, gjør ikke en slik gransking mindre aktuell.