Verket «Else» var en replika av fiskehesjene som sto på Langnes i Tromsø, ført opp i forbindelse med 100-årsjubileet for Norges frigjøring fra Sverige. Og åpnet av Hennes Majestet Dronningen.

Diskusjonen om installasjonen har opp gjennom årene fylt mange spaltemeter i ishavsbyens lokalaviser.

Pent eller stygt?

God eller dårlig idé?

Kunst eller ikke?

Alle har sin egen mening. Jeg også, skulle det vise seg.

For når verket først lå der, og jeg som forbipasserende bladfyk stoppet for å ta bilde av elendigheten innbød vrakgodset til refleksjon. Jeg har sett stormknuste fiskehesjer før. De bærer blytung symbolikk, særlig når de ligger der fulle av fisk.

Men denne gangen handlet det heldigvis bare om ødelagt treverk ført opp i beste mening av en kunstner som ville hylle fortiden. I ettertid dessverre forsømt av en kommune med tankene i nåtiden, og som i mange år ikke engang visste at hesjene var kommunens eiendom.

Og mens uværet ennå herjet ble saken kommentert i lokalmedia av en utsending fra kommunen som midt i sorgen og plankehaugen slo fast at klimaendringene nå også hadde rammet kunsten.

Han høstet selvsagt en storm av ekspertkommentarer i sosiale medier, som påpekte at dette utelukkende handlet om et dårlig byggverk som attpåtil var råttent inn til kjernen.

Der jeg sto ved en av de gapende råttenstokkene var det vanskelig å dra noen annen konklusjon.

Samtidig følte jeg at dette verket virkelig snakket til meg. Med morrarushet som en elv av urbant dagligliv strømmende like ved, toppet av brølet fra et jetfly fra flyplassen rett bakom, ga verket for første gang mening.

Kanskje forteller vrakrestene historien om en by som pynter seg med historien, uten egentlig å forstå hva den handler om. En by som ville hylle kystkulturen, men som har glemt at det tristeste ekte kystfolk kan se midtvinters er tomme fiskehesjer.

En by som har kapasitet til å holde et helt lofotkvantum torsk på fryselager, mens naturens egen konserveringsteknikk har blitt til kunstinstallasjoner.

Og når verket, etter mange år med kommunal neglisjering ramler i bakken, så kommer det noen ut fra rådhuset og snakker om «klimaendringer». Her kan man virkelig snakke om at kunsten er større enn livet.

Tromsø har i likhet med flere nordnorske «destinasjoner» satset tungt på reiseliv og opplevelser. Fra store deler av verden flys og cruises det inn turister i et omfang landsdelen aldri har sett før. Folk busses og båtes på kryss og tvers mellom hvalsafari, nordlysjakt og reinfôring. De huseres og de bespises av en beint fram imponerende restaurantnæring.

Og det reises tilsvarende imponerende, men akk så ressurskrevende hotellbygg av stål, betong og glass i høyder vi aldri hadde fantasert om.

Nordnorske bygder og småbyer endres for alltid samtidig som utbyggere og politikere henger opp pene ord som «bærekraft» og «sirkulærøkonomi» i glass og ramme.

Enkelte tar til motmæle, som for eksempel fisker og lokalpolitiker Steinar Friis i Lofoten. Han påpekte i et formannskapsmøte nylig at regionens prosjekt ved navn «De grønne øyene» er skuebrød. Prosjektet lanserer mange tanker om hvordan Lofoten skal bli grønnere, blant annet at minst ti sjarker i Flakstad bør bli fossilfrie.

Friis fnyser, og påpeker at to fly med turister inn til øygruppa nok bruker mer fuel enn hele sjarkflåten i Flakstad til sammen på et helt år. I tillegg kommer utslippene fra turister som reiser på kryss og tvers i busser og biler. For ikke å snakke om cruisetrafikken.

Det er lett å forstå hva han mener. Det pågår en skamløs grønnmaling av mange bransjer, med reiselivet som en av verstingene. Like lite som det nytter for oss nordmenn å bedrive grønn turisme når vi flyr til Italia for å sykle rundt på vingårdene, er det for en kineser å dra til Tromsø for å være med på «fossilfri nordlystur» i hundeslede.

Det er tøv, det er tull, og det er flaut.

Men likevel fortsetter utbyggere og kommuner produksjonen av blanke plandokumenter som legger opp til at konsumet skal opp, både i reiselivet og i samfunnet for øvrig. Tromsø kommune har nylig sendt inn en søknad om EU-midler til et prosjekt for å gjøre byen klimanøytral. Dette skal sikre byens videre vekst, skriver ordføreren i et avisinnlegg.

Fremgang eller undergang, det er hva det handler om. Så sminker man heller kua slik det høver seg for at den skal få passere.

Tilbake på Langnes lander tanken i mitt hode:

La verket ligge, det er på ingen måte ødelagt. Kunstverket lever fortsatt - og det forteller en mye sterkere historie i den form det nå har gått over i.