Etter det Erlend Bullvåg presterte i Nordnorsk Debatt 3. 9. er det vanskelig å skjønne at han forsvarer en stilling som førsteamanuensis i entreprenørskap i Bodø.

I innlegget sitt siterer han én større reder og organisasjonen Fiskebåt. Fiskebåt organiserer dem som på folkemunne kalles kvotebaroner. Mesteparten av innlegget har absolutt ingenting med kvotefordeling å gjøre, men er et direkte partsinnlegg fra Fiskebåt. Skulle nesten tro at han hadde kjøpt sin doktorgrad på nett.

Det er derfor ikke rart at han også kommer med opplysninger som er direkte feil.

Det er positivt galt «at det er de større hav- og kystfartøyene som skaper grunnlag for helårlig drift i fiskeindustrien rundt i Norge», slik han skriver.

De største kvotebaronene har fartøy som lander enkeltfangster av pelagisk fisk på mer enn tre millioner kilo! Det vil si fangster som er tusen ganger større enn en god fangst fra en tomanns sjark. Disse enorme fangstene går til fiskemel. I Nord-Norge finnes kun én slik fabrikk. I landsdelen er det noen få fabrikker som fryser inn sild og makrell til konsum fra den største flåten, men som sildoljefabrikkene har de langt fra helårlig drift! I beste fall har de drift halve året.

Det er derimot kystflåten, og ikke den havgående, som holder arbeidsplassene i gang på de fleste av fiskerisamfunnene i nord. Den minste flåten er helt avgjørende for nordnorske fiskeprodusenter fordi de leverer all fisken fersk. Trålerne og annen havgående flåte leverer nesten all sin fisk i fryst tilstand. (Noe også stadig flere av de store kystfartøyene gjør.) Fryst torsk og hyse er bortimot umulig å bearbeide på en lønnsom måte i Nord-Norge. Derfor går det meste av denne fisken direkte fra de store fartøyene og til de store fryseterminalene i Tromsø. Ut fra opplysninger terminalene har gitt til Tromsø-avisene så er deres totale lønnskostnader omkring ti øre per kilo fisk. Til sammenligning har annen nordnorsk fiskeindustri lønnskostnader som er 50 til 100 ganger høyere, dvs. fem til ti kroner per kilo avhengig av hvilke produkter de produserer. Nisjeprodusenter, som selger til de høyeste prisene, har enda høyere lønnsutbetalinger for hvert kilo fisk. Man skulle tro at det var denne type produkt som interesserte en amanuensis i entreprenørskap og ikke å skipe det han kaller vårt svømmende gull ut så billig som mulig til våre. Det blir råstoff fra dobbeltfryste billigprodukt fra konkurrentene våre i lavkostland.

Man kan ikke annet enn le når han hevder at «verdiskapningen legges igjen i kystkommunene» til tross for at det største trålrederiet er eid av et børsnotert selskap. Rederiet har nå strukturert så mye at trålerne drives med superprofitt, samtidig som det aldri har tjent et øre på sine landanlegg. Det samme gjelder i nesten samme grad for det nest største trålrederiet som er eid av utenlandske eiere og eiere på Vestlandet. Å drive med underskudd i mer enn 25 år regnes tydeligvis som godt entreprenørskap av amanuensen i Bodø? Den muligheten er noe vi andre i næringa bare kan drømme om.

Hvordan det har seg at førsteamanuensen ikke har fått med seg at den politikken som han skryter av (nesten ordrett sitert etter det Fiskebåt har fremført i mange sammenhenger) ble kritisert sønder og sammen av Riksrevisjonen i fjor, er også litt av en gåte. Mener han at Riksrevisjonen bare er tull?