Men trykksverta i alle avtaledokumentenehar knapt tørka før han, som nesten det første han gjør når han kommer hjem, godkjenner et betydelig vei-inngrep i et viktig naturreservat. Dette gjør han, med støtte av noen lokale utbyggingsordførere, med en argumentasjon om at dette er det mest naturvennlige og samfunnsøkonomiske alternativet; på tross av at en rekke fagmiljøer – bl.a. miljødirektoratet – sier det motsatte. (Miljødirektoratet har påpekt at det aktuelle veiprosjektet både er lite naturvennlig og at det har en negativ samfunnsøkonomisk nytte på minus 5,9 milliarder 2019-kroner). Men slik er kanskje politikken; faglig kunnskap skal kun brukes når det passer. Når det ikke passer så opphøyer politikerne seg sjøl til eksperter.

Mye og mangt kunne vært sagt og skrevetom dette. Ett spørsmål som ikke har kommet opp for ofte synes jeg er spørsmålet om hvorfor det er slik at når politikerne er ute i den store verden da er det ikke måte på hvor ansvarlig, miljøbevisst og bærekraftig man er, men når man kommer hjem er det pengene og utbyggingsinteresser som styrer?

Dette er vel ikke eneste området hvor slikt skjer. Hva sier norske politikere om bevaring av regnskogen i Amazonas og av neshorn i Kenya når de er ute og hva gjør de med skogsvern og ulvestammen innenlands ? (Så mener jeg jo at det er svært viktig å bevare både Amazonas regnskog og Kenyas neshorn, men det er altså forskjellen på hva politikerne mener ute og hjemme tenker jeg.)

Viktigst har kanskje dette værtinnenfor fiskeripolitikk. Internasjonalt har Norge støttet, ja faktisk gått i bresjen, for en ansvarlig fiskeripolitikk som ivaretar naturressursene, som skaper sosial rettferdighet, som kommer lokalsamfunn til gode og som i det hele tatt er ansvarlig alle forhold tatt i betraktning. Dette arbeidet har Norge gjort i FN-systemet, kanskje spesielt i FAO, og en rekke andre steder. Det har vært svært konstruktivt og verdifullt. Norge har snakka med en tydelig, forsvarlig og bærekraftig utenrikspolitisk stemme.

Når det så kommer tilhvordan man ivaretar det her hjemme på berget (eller rettere sagt på sjøen) så er det ikke akkurat rettferdighet og lokalsamfunn som har vært det mest markante trekket. For snart ett år siden kom Riksrevisjonen med en rapport om kvotesystemet i kyst- og havfisket. Konklusjonen derfra er knusende :

«Endringene i kvotesystemet mellom 2004 og 2018 har bidratt til økt lønnsomhet i fiskeflåten, men har også utfordret fiskeripolitiske prinsipper og ført til mindre fiskeriaktivitet i flere kystsamfunn.»

Skulle jeg ha oversatt det til to engelske ord slik at det kan bli forstått både utenriks og innenriks må det bli: «money talks!»

Som en følge av Riksrevisjonens rapport arbeides det nå med ei ny kvotemelding, Kvotemelding II. Den har vært ute til høring og skal behandles av Stortinget antakelig i løpet av vårsesjonen. Det kommer til å bli svært interessant hva resultatet av dette blir. Her er det mange spørsmål som må behandles; inndragning av kvoter for de som ikke oppfyller leveringsplikt, overføring av kvoter fra havfiske til kystfiske, reetablering av ei fiskeflåte på båter inntil 25 meter, stabile leveranser til lokale fiskemottak, grunnrenteskatt for havfiskeflåten, osv. Det blir sikkert både interessante faglige og politiske debatter av det. Sjøl er jeg mest opptatt av svaret på et enkelt spørsmål:

Vil den nye kvotemeldinga fortsette å snakke med den norske «fiskeri-innenriksstemmen» eller vil man snakke med den norske «fiskeri-utenriksstemmen» også innenlands, til beste for de som bor langs kysten og inn i fjordene, ja til beste for hele landet?