"Mamma Karasjok", eller Kirsten Svineng som hun het, bør få en gate i Tromsø oppkalt etter seg. Forslaget kommer fra Milan Dunderovic, og det er så absolutt en god idé. For er det noe Tromsø ikke har anstrengt seg for, så er det å hedre kvinner som har utmerket seg, med æresbevisninger og minnesmerker i det offentlige rom.

Det kryr ikke akkurat av kvinnenavn, når det gjelder gater og veier i Tromsø. Damene troner heller ikke på sokkel, i stein eller bronse. Ingen navngitte kvinner gjør det. De statuene vi kan skilte med, er "morsan", du vet hun som sitter på en benk på veien nedenfor Kunstforeninga, og løpe-jenta på Ingvald Jaklins plass. Flotte, men navnløse utgaver av kvinnekjønnet, som representerer alle damer, altså halvparten av byens befolkning. I tillegg kommer monumentet av romanfiguren Alberte, som jeg kommer tilbake til lenger ned i teksten.

Dette er ikke fordi Tromsøs kvinner ikke har gjort samfunnsinnsats og utmerket seg, både lokalt og nasjonalt. Hva som er årsaken vet jeg ikke, men vi har faktisk ikke engang greid å gi behørig plass i det offentlige rom til en av Norges fremste forfattere. Henning Howlid Wærp, professor i nordisk litteraturvitenskap ved UiT, har betegnet henne som en av de tre viktigste forfatterne fra Nord-Norge: Petter Dass, Knut Hamsun og Cora Sandel.

Cora Sandel (1880-1974) bodde i Tromsø fra hun var 12 til hun var 24 år. Oppveksten her gjenspeiles i store deler av hennes forfatterskap. Roman-trilogien om Alberte, som starter i kystbyen Tromsø, er regnet som en av mellomkrigstidens store, norske romaner.

Likevel tok det mange år før hun i 2006 fikk en gatestubb i Tromsø oppkalt etter seg, den knapt 40 meter lange veistumpen som starter nedenfor biblioteket og ender i Storgata. Ikke mange har adresse Cora Sandels gate i Tromsø, med andre ord. Ut over det er det monumentet over Alberte, hovedpersonen i hennes mest kjente verk, som markerer forfatteren. Statuen i tre er laget av kunstneren Gunn Harbitz, og det var mye om og men med hensyn til plasseringen. Den endte, forhåpentligvis foreløpig, i trappegangen mellom biblioteket og rådhuset, synlig for folk som går til og fra parkeringstunnelen, og knapt nok noen andre.

Sånn gjemmer man bort byens fremste forfatter, internasjonalt anerkjent, og oversatt til 13 språk. Hvilken annen forfatter fra Tromsø kan vise til en lignende berømmelse?

Sammen med en bråte mannfolk har akkaren, geitramsen, minken og grevlingen, for å nevne noen eksempler, fått veier i Tromsø oppkalt etter seg. Ikke et vondt ord sagt om våre venner i naturen, men bare en håndfull kvinner har blitt beæret på samme måte. De siste var vel Hansine Hansen og Wanny Woldstad.

Det offentlige rom hvor vi beveger oss til daglig, betyr mye for oss. Vi formes av våre omgivelser. Gatenavn og statuer av folk er historieformidling, og hvem vi framhever i byrommet, forteller mye om hvem vi er, og om vår lokale og nasjonale historie. Derfor er det en fallitterklæring når kvinnene er glemt.

I årets 8. mars-tog i Oslo var det paroler om "kvinner i veien" og "flere kvinner i veien". I noen bydeler i hovedstaden er man i gang med å gjøre kvinner som har vært betydningsfulle synlige, ved å kalle opp veier og gater etter dem. Vi hadde trengt et løft på dette området her i byen også.

Og nå fremmer altså eks-jugoslaven Milan Dunderovic forslaget om å gi en vei navn etter "Mamma Karasjok", Kirsten Svineng. Det er ikke tilfeldig at forslaget kommer fra ham. Den stillferdige og gudfryktige kvinnen reddet livet til mange jugoslaviske krigsfanger i Finnmark under andre verdenskrig. Fangene levde under umenneskelige forhold og jobbet som slaver for den tyske krigsmakta. "Mamma Karasjok" fikk tilnavnet sitt fordi hun stakk mat til dem, skjulte de som greide å rømme fra leiren, og hjalp til slik at de kom seg over grensen til Sverige. Det var dødsstraff for slik virksomhet. Kirsten Svineng var en stor krigshelt, og ble etter krigen høyt dekorert for sin oppofrende og vågale humanitære innsats, både av jugoslaviske og norske myndigheter.

Det er heller ikke tilfeldig at forslaget kommer nå. Dunderovic kom selv til Norge som flyktning etter krigen i det tidligere Jugoslavia i 1993. Krigen i Ukraina fikk ham til å ta fram denne ideen som han har hatt i flere år, forteller han til ITromsø.

Så er det nok noen som vil innvende at "Mamma Karasjok" ikke var fra Tromsø, og det er jo riktig. Men hvis Tromsø skal være det byen tar mål av seg til å være, nemlig hovedstad, ikke bare i Nord-Norge, men også i Arktis, må geografiske skylapper og landsby-mentalitet fjernes. Hvis ikke blir visjonen bare tomt snakk til innvortes bruk.

Og for ordens skyld: grevlingen er heller ikke tromsøværing!