Mange museer begrenser ofte sin virksomhet til bestemte temaer som kulturhistorie, naturvitenskap, arkeologi, naturhistorieeller kunst og kunsthåndverk. Noen spesialiserer seg videre, f.eks. museer for landbruk, geologi, moderne kunst, mv. I tillegg finner vi vegmuséer, kystkulturmuséer, fotomuséer, o.a. Alle har det til felles at de belyser menneskenes tidligere liv og virke. Mange byer og mindre steder har egne lokalsamlinger og by- eller bygdemuseer.

Hvordan gjør museene dette? ”I museene har vi et uttrykk som sier at ”Samlingene er museets hjerte” og ”Dette betyr at alt arbeid som gjøres i museet skal ta utgangspunkt i samlingene” utdyper direktøren i Varanger samiske museum i boka ”Det ekte og det enkle” (2021). Hun skriver videre at museer samler på gjenstander, båter, bygninger, arkivmateriale, fotografier og det som hører til det forgagne fordi det er ”samlingene som skiller museene fra andre typer institusjoner. [. . .]. Vi mennesker trenger ting og tingene vi omgir oss med sier noe om hvem vi er og hvordan vi lever.” Derfor er utstillingernoen av det viktigste for formidlingene av eldre tiders liv og virke.

Dette understrekes også av International Council of Museumsi sin definisjon (1974): Et museum er en permanent institusjon, ikke basert på profitt, som skal tjene samfunnet og dets utvikling og være åpent for publikum; som samler inn, bevarer/konserverer, forsker i, formidler og stiller ut materielle vitnesbyrd om mennesker og deres omgivelser i studie-, utdannings- og underholdningsøyemed (mine uth).

Jeg besøkte Vadsø museum-Ruija kvenmuseums hovedbygning forleden. Det er "ansvarsmuseum for kvensk/-norskfinsk historie og kultur, samtidig som museet formidler lokalhistorie for Vadsø og bygdene rundt”, heter det i introduksjonen.

Det gamle NRK-huset i Vadsø er utvidet med en stor og høy svart bygning uten vinduer og uten synlige ventiler, - åpnet i august 2021. Arkitektens idé er kanskje å etterligne etterkrigstidens fjøs reist med Krigserstatningsmidler. Det var en fjøskasse med okerrød låve og låvebru, ikke ulik det ”kjente” fjøset ved Salttjern med hvite tverr- og skråbånd på døra (Z). Bare mye større og i helsvart!

Også innvendig er det høyt under taket. Her er det hengt opp seks rader á ti fotografier av menneskeansikter, mest menn. Dette har lite med det museale å gjøre, - det er antakelig et kunstverk!

På veggene er det hengt opp et tjuetalls portretter av voksne menn og kvinner i videorammer der objektene beretter og forteller fra sitt liv. Det er utvilsomt ikke bare kvener, men videoportretter av folk også fra andre kulturer. Ellers er det store naturbilder og en hel videovegg med brusende fossefall, - det uten å være satt i en kulturell kontekst. (Hos oss behøver ikke naturen som natur å bli utstilt, - det er bedre å oppleve naturen ”in natura”).

Jeg så fram til kvenenes kultur belyst gjennom de materielle vitnesbyrd fra tidligere tider. Da jeg kom lenger inn, fant jeg bl.a. en ljå, noen trebutter og en liten trebåt hengende i taket. Og da jeg gikk oppover en trapp kom jeg på høyde med båten. Da kunne jeg se at det lå årer i båten, en garnremse og noen søkkestein. Inne i en glassmonter var det redskaper, bl.a. flere høvler, et brekkjern og et vater. De to siste kjente jeg igjen fordi de finnes den dag i dag i mitt barndomshjem. I forbindelse med krigserstatningen fikk folk i Finnmark og Nord-Troms materialer til hus og driftsbygninger. Det fulgte også en verktøykasse fra USAs Marshallplan (kalt Nasjonalhjelpen). Det var hammer og sag, høvel, tommestokk og vater, vinkel og loddsnor, brekkjern og flere tenger. I monteren på Vadsø museum-Ruija kvenmuseum gjenkjente jeg brekkjernet og vateret fra Marshallplanens verktøykasse fra 1948. På vateret står det ”Made in Texas”!

I et forsøk på opptelling kom jeg til under 40 eldre materielle vitnesbyrd og minst dobbelt så mange portretter og videosnutt av mennesker.

Jeg hadde jo forestilt meg at ”Samlingene er museets hjerte” og at de gjenstander og ting som museer samler vises på museenes utstillinger og ikke lagret i magasinene i kjelleren fordi det er ”samlingene som skiller museene fra andre typer institusjoner. [. . .]. Vi mennesker trenger ting og tingene vi omgir oss med sier noe om hvem vi er og hvordan vi lever.” Derfor er utstillingene noen av det viktigste for formidling av eldre tiders liv og virke.

Etter et besøk på muséet får jeg assosiasjoner til H. C. Andersens eventyr Keiserens nye klær ,der vi hører om keiseren som blir lurt til å tro at han har de vakreste klær, mens han i virkeligheten er naken.

Det var to utspekulerte svindlere som kom til en keiser som brukte overdådig mye penger på klær. De ga seg ut for å være dyktige vevere, og tilbød keiseren praktfulle klær, - klær som var usynlige for dumme mennesker. Det ble satt opp vevstoler. Keiseren og hans menn besøkte «veverne» for å sjekke. Alle så at vevstolene var tomme, men verken keiseren eller de andre sa noe for at de ikke skulle ble avslørt som tosker.

Så rapporterte svindlerne at keiserens nye klær var ferdig. De ”kledde” på ham, og keiseren gikk i prosesjon i byen. Folket sa ingenting for ikke å dumme seg ut. Men så roper et barn at keiseren ikke har klær på seg. Da så alle keiserens undersåtter at de var blitt narret.

Er Vadsø museum-Ruija kvenmuseum et museum – eller?