Reaksjonene er sterke etter at fylkesråden for økonomi i Troms og Finnmark, Ronald Wærnes (Sp), går inn for omfattende kutt i tilbudet i videregående skole i Finnmark.

Kuttene er en konsekvens av at sammensetningen i befolkningen er i rask endring, med få barnefødsler, små ungdomskull og en aldrende befolkning.

Det har for lengst fått konsekvenser for den videregående opplæringen. I den forstand at flere linjer bare har en eller to elever, noe som verken er økonomisk eller faglig forsvarlig. I alle fall ikke dersom målet er at unge i Finnmark skal tilbys like god kvalitet som jevnaldrende i andre deler av landet.

Ved Vardø videregående skole er det for eksempel 70 prosent ledig kapasitet. 160 plasser er ledige, bare 65 er fylt opp.

For å berge studiesteder holder det ikke å tro på julenissen; at det skal dukke opp ungdom som faktisk ikke finnes. Det er ikke bærekraftig å konservere og beholde gamle strukturer som er gått ut på dato.

Derfor virker det fornuftig at fylkesrådet ønsker å samordne administrasjon og inndele den videregående opplæringen i Finnmark i tre regioner.

Nå mobiliseres det på studiestedene der tilbud skal avvikles, noe som både er forståelig og legitimt.

Det betyr ikke at de som protesterer har rett i sak. For det som er aller mest påfallende med saken er hvor seint disse tiltakene settes i verk først nå. Det skjer langt på overtid og viser en ganske skremmende unnfallenhet fra politikere i Finnmark gjennom mange år.

Gjennom å justere økonomien håper fylkeskommunen nå å spare inn 30 millioner kroner på driften, men beløpet burde vært en god del høyere dersom Finnmark skal ha noe håp om å være økonomisk bærekraftig når fylket igjen blir tilbakeført med egen administrasjon om bare to år.

Det skal mye til for å overdøve den enorme mengden lettvinte propagandaen og aktivismen i Finnmark de siste årene. Om hvordan solen skal skinne bare man får en fylkesgrense tilbake. Det går likevel ikke an å snakke seg ut av at Finnmark vil stå overfor store økonomiske problemer når skilsmissen med Troms er et faktum.

Hvis man da skal forvente økonomiske overføringer fra det nasjonale fellesskapet, må man først gjøre noe av jobben selv. Den er vanskelig, men nødvendig.