Gå til sidens hovedinnhold

Kunsten å skape frykt

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

De siste uker har vi som bor i byen Tromsø vært vitne til en politisk kamp. Denne kampen har stått mellom militærmotstandere i lokalpolitikken og regjeringen i dette kongeriket vårt som heter Norge.

Tromsø er porten til Ishavet. Det har vi nå fått bekreftet ytterligere gjennom anløpene til Grøtsund industrikai av reaktordrevne allierte ubåter. Vår nærmeste allierte ba spesielt om å få legge til kai i Tromsø. Tromsø er en viktig havn for de som seiler i dypet av Ishavet.

Disse anløpene til kai er nå rutinemessig gjenopptatt ved kommunal havn etter at regjeringen la ned og solgte ubåtbasen Olavsvern. Salget av Olavsvern var en tabbe, og rikspolitikere tar nå til orde for å kjøpe ubåtbasen tilbake fra privat eierskap til forsvarssektoren.

Frem til rikspolitikerne får et gjennomslag for å åpne ubåtbasen Olavsvern for norske og allierte ubåter, har de allierte reaktordrevne ubåtene nå ei trygg havn – Grøtsund industrikai. Da får våre allierte sjømenn muligheten til å hvile ut mellom vaktene på vegne av meg og deg i dypet av Ishavet.

Taktikk, teknikk og retorikk

Det er betimelig å registrere at motstanderne av vår egen militærmakt benytter kunsten å skape frykt i Tromsø sin befolkning som et middel for å nå gjennom med sitt budskap og vinne sympati for sitt standpunkt i saken.

Enten det er spissformuleringer av enkeltemner fra risikoanalyser med hensyn på en uønsket hendelse med den kjernefysiske reaktoren om bord i den allierte ubåten til kai, eller at missilsiktene i Moskva nå siktjusteres inn på Grøtsund industrikai – alle perspektiver som bidrar til å skape frykt i Tromsøs befolkning fremsnakkes og gjentas.

Det er verd å vite at tusenvis av Tromsø sine egne innbyggere allerede er en del av denne militærmakten. De tar på seg uniformen og våpenet minimum en gang i året. De forsvarer vår fred og frihet, de forsvarer ytringsfriheten som nå brukes flittig for å male fiendebilder av dem.

Heimevernsoldaten som sto på kaia. Den amerikanske reaktordrevne ubåten. De er del av det samme laget. Den samme militærmakten.

Er vår egen militærmakt fienden?

På toppen av det hele brukes jodtablettene som skulle fordeles ut til kommunale skoler og barnehager som et eksempel på hvordan Tromsø kommune tvinges under jernhel fra forsvarsministeren i Oslo. Tromsø kommune hadde allerede en plan for denne distribusjonen av jodtabletter. Uavhengig av anløp til Grøtsund industrikai i mai 2021.

Så kom det en pandemi. Tromsø kommune prioriterte andre oppgaver foran distribusjon av jodtabletter til kommunale skoler og barnehager.

Jeg støtter kommuneoverlegens vurdering rundt risiko for helsefare knyttet til atomuhell og mener som han at bekymringen for eksponering som følge av en kjernefysisk ulykke knyttes mer opp til muligheten for uhell ved gamle russiske kjernekraftverk enn mot en moderne amerikansk ubåt.

For min egen del var jeg aldri bekymret for jodtablettene. Familiens lager av jodtabletter har ligget i vårt medisinskap helt siden Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB) ga en sterk anbefaling på at dette er en del av min og din egen private beredskap.

I barnehagen vår har jodtablettene vært fysisk tilstede i lang tid før den amerikanske reaktordrevne ubåten la til kai ved Grøtsund industrikai. Den private barnehagen hadde allerede tenkt på dette, og etablert sin beredskap. Det samme hadde min arbeidsgiver, et privat selskap med kontorsted i Breivika. Ei eske med jodtabletter hadde stått lenge i medisinskapet på jobb da den amerikanske reaktordrevne ubåten la til kai. Min arbeidsgiver hadde allerede gjort jodtablettene tilgjenglig for oss ansatte på arbeidsplassen som del av sin beredskap. Før Corona-pandemien sendte oss alle på hjemmekontor i mars 2020.

Ikke fordi verden hadde blitt så mye farligere.

Ikke fordi Tromsø hadde blitt så mye farligere.

Fordi DSB anbefalte det for oss som innbyggere i Norge som sådan – uavhengig av hvilke fartøy som anløper i den byen vi bor i.

Anløp i Tromsø kommune

Anløp av reaktordrevne ubåter i Tromsø kommune er ikke noe nytt. De reaktordrevne ubåtene anløp til kai ved Olavsvern jevnlig og rutinemessig frem til ubåtbasen ble nedlagt og solgt. Etter Olavsvern ble solgt har anløpene foregått i Malangen, i varierende ly for vær og sjøforhold ute i rom sjø utenfor Hekkingen.

Dette er et kjent faktum, og den som lurer på detaljene kan selv spørre DSA om innsyn i detaljene i hvert enkelt av de 151 anløpene som er gjennomført hittil.

Grøtsund Industrikai ligger nært Tromsø sentrum. Det er etter min personlige refleksjon rundt saken helt sikkert også et poeng for å få logistikken til å gå i orden for anløpene som sådan. Sjøfolkene som skal hvile må nødvendigvis ha en seng å sove i, og det må være enkelt å komme seg fra USA til kaia og mønstre på ubåten dersom man skal det.

Er Tromsø spesielt på grunn av sin nærhet mellom bykjerne, sykehus og kaia der de allierte reaktordrevne ubåtene hiver tampen i land? Til sammenligning kan man bruke Bergen – den andre norske byen som er vertskap for de allierte reaktordrevne ubåtene. Reaktordrevne ubåter legger rutinemessig til kai ved marinebasen Haakonsvern i Bergen. Haakonsvern befinner seg 8 kilometer unna fisketorget i Bergen sentrum og Haukeland sykehus.

Hva er det da som er så mye farligere i Tromsø når allierte reaktordrevne ubåter legger til ved Grøtsund industrikai? Intet.

Hvorfor skape frykt?

Jeg undres på hvorfor det i sakens anledning absolutt skal bygges opp rundt argumenter som skaper frykt og usikkerhet hos den enkelte innbygger i Tromsø. Min oppfatning av hva som er rett og galt i saken er godt kjent.

Anløp av reaktordrevne ubåter i Tromsø kommune er intet nytt. De har anløpt Tromsø Kommune i årtier. Først til anløp til kai ved Olavsvern, deretter har de anløpt Malangen frem til de nå fikk hive tampen i land ved Grøtsund industrikai.

Risikoen for Tromsø som krigsskueplass eller nedsmeltningspunkt for kjernefysisk reaktor om bord i ubåtene er ikke noe høyere fortøyd ved Grøtsund industrikai enn den har vært ved anløpene til kai på Olavsvern eller midtfjords inn forbi Hekkingen i Malangen.

Hvorfor enkelte politiske partier og andre velger å fremsnakke usikkerhet og frykt hos Tromsøs innbyggere knyttet til anløp av allierte reaktordrevne ubåter er for meg vanskelig å forstå.

Kommentarer til denne saken