Kunstverket «Breathe» ble avduket i Tromsø 14. desember. AFKs blikk på kreftsykepleieren Gro Kiil Larsen berører sterkt. Kiil Larsen blir et symbol på sykepleierne som sliter med å puste, som har nådd «rock bottom». I bildet ligger et valg – synke med eller sparke fra. Det er inngang til 2021, og det er inngang til valgår. Vi trenger å bevege oss mot nytt lys, nytt liv og ny pust.

Jeg vil helst skrive om håp og muligheter. Jeg vil, som Statsministeren, delta på NRK sending ikledd julegenser og snakke om ribbe og riskrem. Jeg vil skrive om løsninger, grønt gress og sand mellom tærne sommeren 2021. Fordi det finnes håp. Vi som kjenner mørketida, vet at den er fylt av annerledes lys. Koronaåret ble annerledes, men de fleste av oss lever omtrent som før. Litt mer isolerte, litt mindre penger, litt annerledes jobb, men det kommer en vaksine. «Hold ut, litt til» skriver Helseministeren på sin Facebook vegg. Det er ingen konkurranse om hvem som har det verst. Hans oppfordring er å løfte blikket.

Det er riktig også det, men det gir meg likevel en uro og en emmen smak i munnen. Sykepleierne forbereder seg på en jul hvor de jobber enda mer. Flere gruer seg til jul. Det er ingen konkurranse, men vi kan heller ikke lukke øynene for ulikhet. Svensk helsepersonell slutter i jobbene sine, dansk helsepersonell krever strakstiltak fordi de ikke har mer å gi, og norske helsearbeidere går ned i knestående på jobb. Pasienter lider unødig. Vi mangler nesten 6000 sykepleiere i dag, og nye undersøkelser viser at 29% av norske sykepleiere enten har sluttet eller er usikre om de vil fortsette i yrket når den prekære krisen er over. ”Det er en alminnelig filosofisk iakttakelse at de mest grunnleggende fenomenene som hører vår eksistens til, er de vi blir oppmerksomme på sist og med størst vanskelighet,” skriver Knud E. Løgstrup. Pust er et grunnleggende fenomen. Sykepleierne er helsesystemenes lunger, og vi sliter med å puste.

Til tross for uttalt krise så iverksetter myndighetene få tiltak for å bedre bemanningssituasjonen. Vaksinen vil hjelpe på det prekære, men ikke på det opprinnelige problemet. Norge mangler helsetjenestekapasitet, i all hovedsak på grunn av mangel på sykepleiere og spesialsykepleiere. Pandemien satte forstørrelsesglasset på oss, sånn at flere så sykepleierens kunst. For Statsministeren er det ingen kunst å ta vare på sykepleierne, det er ikke magi. Det omhandler konkrete tiltak og er fullt mulig å gjøre noe med.

Det er en unnlatelsessynd om arbeidsgivere og myndigheter kun ber helsepersonell om å holde ut og løfte blikket. Den etiske fordringen kan ikke ligge hos hver og en sykepleier. Det er strukturelt, og det ligger til arbeidsgivere og myndighetene å sørge for at sykepleiere kan få gjøre jobben sin – at sykepleiere klarer å puste.

Som sykepleiere vet vi at nettopp det å holde ut er det som er aller vanskeligst når du er pasient. Vi har lært å hjelpe deg med å holde ut smerter og redsel. Det er ulidelig, men vi hjelper deg å finne dine krefter og dine måter å holde ut tapet av et barn. Vi støtter deg i å holde ut diagnosen som medfører endring av alt du kjenner deg selv som. Klart det gjør noe med oss.

Sykepleiere er ikke engler, men det er fint at pasienter beskrives oss slik. Det betyr at vi gjør jobben vår. Selv sykepleiere blir slitne. Slitne av ansvar og fysisk tungt arbeid til alle døgnets timer, men mest av alt på grunn av emosjonell belastning. De øyeblikkene hvor vår egen redsel må fortrenges for ro, tilstedeværelse og fysisk nærhet. Øyeblikkene hvor pusten vår omgjøres til takten vi vet pasienten trenger, og det korte øyeblikket vi har til å redde liv. Ansvaret kjennes, og vi tenker på deg også utenom arbeidstid. Heldigvis kjenner vi også på pasienters håp, mestring, og mulighetene som ligger i en dag til. Som Gro Kiil Larsen står vi i – og velger å gå sammen med pasientene inn i storm. Inn i situasjoner hvor kaos råder, hvor pusten kveles og hvor rop forsvinner.

Sykepleiernes arbeid skjer i møter mellom folk - det å ha den andres liv i våre hender. Det er særdeles annerledes enn alt annet jeg noen gang har jobbet med. Forskning fra dette året viser sykepleiere med søvnvansker, posttraumatisk stress-symptomer, akkumulert belastning og emosjonell belastning som ikke er til å bære. Allikevel gjør de akkurat det. Helsearbeiderne. Sykepleierne. De løper, og de bærer. De bærer pasienters og pårørendes frykt og sorg og på toppen egen fortvilelse over praktiske rammer som det er umulig å strekke til innenfor. Rammer som gjør det vanskeligere og vanskeligere å ivareta faglig forsvarlighet og yrkesetiske retningslinjer.

Hver dag får jeg meldinger fra eller snakker med sykepleiere som er slitne, redde eller urolige over forhold på arbeidsplassen. Bekymring og fortvilelse, ikke over egen tilværelse, men fordi de frykter for pasientens liv og helse. Det tar pusten fra oss. Det tar pusten fra pasientene. Det tar pusten fra sykepleierne.

Det er ikke lenger noe gjensidighet eller «symbiose» igjen når helsearbeidere stuper på post for at verftsindustrien skal rekke anbudsfrister. Da er vi ikke lenger til stede for hverandre. Når myndighetene legger en hel yrkesgruppe i vektskåla så bør de i det minste få beskjed om at de er veiet og funnet for lette. NSF har 123 000 sykepleiere, og det er på tide at velgerne får vite hva politikerne tenker konkret å gjøre med situasjonen i helsetjenestene.

Einsteins definisjon på galskap er «å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat”. NSF har varslet om konsekvensene av sykepleiermangel i årevis og sjelden mer tydelig enn i år. Kan hende er det forståelsen for galskap som skaper en emmen smak i munnen? Å gå inn i jula med håp om et annet resultat i 2021 – er det galskap?

Gro Kiil Larsen blir beskrevet som en av de aller, aller beste sykepleierne. Kreftsykepleieren som fikk pasientene til å mestre sykdom, og kollegaene til å trives på jobb i hennes faglige miljø. Hun jobber nå som lærer i fagutdanningen av helsefagarbeidere. Hun er opptatt av at både studenter og sykepleiere skal, for å kunne være en god sykepleier over tid, lære seg å ta vare på seg selv. At de skal få puste. Som forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund må jeg ta posisjon som Ibsens folkefiende om nødvendig. Sykepleierne må bli hørt. Vår rolle er å varsle og dokumentere, men jeg vil også bruke høytiden til å lete etter hva NSF kan gjøre annerledes for å skape 2021 til et år for sykepleiernes egenomsorg. Slik at de kan fortsette å yte omsorg til andre.

Jeg har hastverk med å komme forbi juleribbe og kos, og fram til hva arbeidsgivere og politikere vil gjøre annerledes for å sikre befolkningen sykepleierkompetanse nå, men også i framtida. Det er fullt mulig å øke faglært bemanning. Det er et valg å ta; om man skal fortsette å la seg synke eller om politikerne lar oss sparke fra i tide til å nå overflaten.