Gå til sidens hovedinnhold

Kunsten å masere vår uvitenhet

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har aldri blitt klok på politikk, selv om jeg i over 40 år har prøvd å forstå mest mulig av den. Det kanskje vanskeligste å forstå er politikkens evne til å skape inntrykk av en situasjon, snarere enn å søke fakta. En gang hørte jeg utsagnet – Ikke distraher meg med fakta – noe jeg synes var et rart utsagn. Selv om følelser kan bety mye, tror jeg interessen for faktiske forhold kan tjene oss som innbyggere. Fagpersoner forstår dette godt. Under en pandemi og under raskatastrofer forstår også politikerne betydningen av fakta. Selv hadde jeg ansvar under den ekstreme snøvinteren i 1997 og vi som fagfolk fikk større ansvar da enn ellers.

Hva er så situasjonen i en normal tilstand? I disse 40 år har jeg sett hvordan politikken har overtatt mer og mer av debatten. Noen vil sikkert si at dette er ønsket og en riktig utvikling fordi vedtakene fattes av våre folkevalgte. Politiske avgjørelser er en selvfølge for meg også, men hvis fagfolk ikke deltar i debattene, så mister innbyggerne en vesentlig informasjon for å kunne ha medvirkning. Denne medvirkningen er lovbestemt. Vi ser også mer og mer tendensen av at nye initiativ skal skje politisk. Dette kan i sin tur medføre at fagfolk ikke lenger lanserer nye ideer, men bare regner ut konsekvenser på oppdrag fra politikerne.

I et demokrati kan offentliggjøring av faglige innspill og råd være like viktig som det avsluttende vedtaket fra de folkevalgte. Hvis imidlertid slike innspill og råd skal tilpasse seg politiske forhåndssignaler er vi etter min mening ille ute å kjøre. Hvis folk på denne måten blir holdt uvitende om deler av faktagrunnlaget, faglige råd eller interessekonflikter så mister også de lovpålagte folkemøtene mye av sin betydning i medvirkningsprosessen. Min erfaring er at store utbyggingsinteresser ikke liker seg på folkemøter. De vil ha saken klarert mest mulig i kommunen på forhånd.

Jeg har mange eksempler på dette, men utdyper dette nærmere med et ferskt eksempel:

Eiendomspar AS og Statsbygg skal nå sende inn et reguleringsforslag for nytt universitetsmuseum og utbygging i Mack-kvartalet. Det sies at partene er enige om nødvendige avtaler. De uttaler med støtte fra rektor på universitetet at det nå bare er opp til kommunen å vedta planen.

Så er ordføreren på banen sammen med utbyggerne før jul med et mulig konserthus som sammen med nytt museum og nye hoteller kan gi et nytt tyngdepunkt i byen. Forholdet til Kulturhuset og torvet og det eksisterende tyngdepunktet skal man tydeligvis komme tilbake til. Mitt spørsmål blir da: Hva ligger i inngåtte intensjonsavtaler og eiendomsavtaler mellom Eiendomsspar AS og Statsbygg? Hva kan innbyggerne ha medvirkning i og hva kan vi ikke diskutere? Hva vet ordføreren?

Jeg blir også begeistret av muligheten for å få et stort konserthus i Tromsø. Jeg har selv bidratt til at det nye museet blir lokalisert i sentrum og ikke i Breivika. Likevel er jeg bekymret for at innbyggerne ikke gis reell medvirkning. Hvis vi må svelge noen kameler for å få store nye tilbud, så synes jeg kamelene skal vises og diskuteres før vi svelger dem. Hvis en slik kamel er tap av utsikt fra Prostneset mot Malangsfjellene fordi Eiendomsspar krever et hotell ved Sør-sjeteen, så må vi få vite det. Vi må få se virkningen før vi kan mene om realismen i et nytt konserthus er større enn tap av et kjært bymotiv. Da nytter det ikke å vise et hotell fra luften slik bare fuglene vil se det.

Noen lurer kanskje på om et nytt museum og en ny konsertsal har noe med nye hoteller å gjøre i samme område. Det kan jeg også lure på, men mulig svaret finnes i et tøft hotell-marked og der nærhet til en konserthall/kongresshall gir store fordeler. Dette får vi neppe lov til å stille spørsmål ved. Politisk pekes det ofte på fordelene ved privat/offentlig samarbeid. Det er jo nettopp dette vi ser eksempel på her. Hvis regjeringen har bestemt at frivillig avtale er eneste alternativ her, så vil den private delen av utbyggingen kunne gjøre krav på ganske mye på egen eiendom. Hvis dette er bakteppet, så blir vi som innbyggere servert spennende prosjekter uten å få vite hva som er vilkåret for å bygge nytt museum. Dette frykter jeg blir et forsøk på å unngå offentlig debatt. Vi skal maseres med det ene spennende prosjektet etter det andre. Vi må håpe at kommunestyret som reguleringsmyndighet i alle fall får vite om alle avtaler som ligger til grunn i det private/offentlige samarbeidet. Hva som er igjen å diskutere i full offentlighet vet jeg ikke, men kanskje journalistene kan finne det ut.

  • Per Hareide er tidligere byplansjef i Tromsø kommune, han er nå pensjonist.

Kommentarer til denne saken