Gå til sidens hovedinnhold

Kunsten å fylkesfisere

Fylkesfisering er et gammelt nordnorsk spøkelse, som nå også har hjemsøkt et museum.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det såkalte "dialogmøtet" ved Nordnorsk Kunstmuseum torsdag forløp som forventet.

Kort oppsummert er situasjonen som følger: Styreleder Grete Ellingsen ble møtt av mistillit og skarp kritikk fra kunstneres organisasjoner i Nord-Norge, fra vertskommunen Tromsø, fra Sametinget og fra Troms og Finnmark fylkeskommune.

Kritikken kommer langs flere akser, blant annet at man velger å bruke tid og ressurser på nye avdelinger før man har løst rammevilkårene ved modermuseet i Tromsø. Forholdene er under enhver kritikk sammenlignet med andre regionale museer i Norge.

Derimot fikk Ellingsen og styret full støtte fra kunstgalleriet Se Kunst i Bodø og Nordland fylkeskommune. Det er ikke tilfeldig, siden de to aktørene har møtt en sjelden lydhørhet fra Ellingsen, som i praksis har latt dem få overta både styrets og fagfolkenes oppgaver. Det er kanskje derfor all kritikk fra annet hold preller av på henne når mange mener det trengs nye krefter i styret.

Den overbyggende fortellingen fra Se Kunst og Nordland fylkeskommune følger kjente og ganske utmattende spor i nordnorsk politikk; at landsdelsoppdrag ikke kan løses fra landsdelens største by, og at virksomheten derfor må filialiseres, slik at ikke Nordland blir skadelidende. Det er bare å følge sporene fra helse og utdanning de siste tiårene, så ender man opp på nøyaktig samme sted.

Fylkesråd Kirsten Saxi i Nordland ga logikken et ansikt på dialogmøtet da hun sa at «vi er nå endelig der vi burde ha vært for 33 år siden». Underforstått, et nasjonalt museum med ståsted i Tromsø har aldri ivaretatt sitt oppdrag på vegne av landsdelen, og årsaken er postadressen.

Til tross for at det var kreative ildsjeler i Tromsø som tok nordnorsk ansvar da de på 1980-tallet opprettet institusjonen og i selve navnet ga det et tydelig landsdelsperspektiv. De fleste ser ut til å ha glemt at de valgte å kalle det Nordnorsk kunstmuseum og ikke Tromsø kunstmuseum.

Det ser ut til å ha vært en torn i øyet på Saxi i 33 lange år. SV-politikeren er tidligere fylkesordfører i Vadsø før hun noen år seinere har flydd over Tromsø for å slutte seg til et nytt fylkesråd, denne gang i Bodø.

Dessverre har saken om en avdeling for Nordnorsk Kunstmuseum i Bodø, og styrets måte å håndtere en kompleks sak på, ført til uro og splittelse. Det skyldes at Saxi og Ellingsens politiske trylleformel ikke har virket slik de håpet og trodde. Det er ikke nok å ta bakveien og presentere en glanset historie hos et departement i Oslo uten å ha gjort jobben skikkelig hjemme først.

Saxi og Ellingsen har begge ønsket å vise seg som handlekraftige, uten å gå den krevende veien med forankring og diskusjoner i full bredde. Dermed har de invitert til politiske prosesser der saker ofte avgjøres i lukkede møterom med bare noen få innvidde.

Diskusjon, faglige innspill og involvering må foregå åpent og bredt. I dette tilfellet er det jobbet med å få politisk gjennomslag hos Abid Raja uten å ta hensyn til de mange faglige fallgruvene i egen landsdel. Derfor kommer også "dialogen" for seint, selv om man nå skal gjøre et desperat forsøk på å bringe Kulturrådet inn i rollen som fredsmegler.

Saxi knytter museumsbehovet i Nordland til prosjektet Bodø 2024, som hun eier sammen med Bodø kommune, og har fått fortjente heiarop fra hele landsdelen. Men det er tvilsomt om hennes måte å takke for støtten på vil føre til massiv applaus fra landsdelen til Bodø som kulturhovedstad.

Nå ser saken ut til å toppe seg med at fylkeskommunene krever styreplasser ved Nordnorsk Kunstmuseum. Det er det god grunn til å advare mot. Det vil føre til enda mer politisering og fylkesfisering av en skadeskutt organisasjon. Da vil man i full skala få se en slagmark for den samme trangsynte lokalpolitikken som er en av flere årsaker til at et viktig museum rives i stykker.

Kommentarer til denne saken