Siden 1994 har det vært sånn at alle landets 16 åringer må bestemme seg for framtidig yrke når de søker videregående skole.

Valg av utdanningsprogram på videregående er derfor et av livets viktigste valg - et valg de færreste 15 - 16 åringer forstår konsekvens, og rekkevidde av.

Sånn er «grunnmuren» i det norske utdanningssystemet. Et system med mangler og (bi)virkninger, som antagelig ingen ønsker - med mange unge offer.

Jeg forsøker med noen eksempel og kommentarer, for å vise hvordan systemet fungerer.

Første eksempel: Muligheten til å få fullført yrkesopplæring.

Litt tidligere i høst var jeg innom ei byggvareforretning. Der handla jeg med Reidar som hadde sin siste dag som ferievikar. Han var litt oppgitt og trist - for nå venter ledighet for 21 åringen - som har bak seg 3 år i videregående skole. Først vg1 service og samferdsel, og etterpå vg2 IKT servicefag.

Skoledelen av opplæringa er gjennomført, men i likhet med mange andre fikk han ikke læreplass - og mulighet til å fullføre opplæringa.

I en prosess med veiledning - eller kanskje mest rådgiving - fikk han ei sterk oppfordring om å ta påbyggingsåret, altså det 3. året, som gjør han studiekompetent.

Han fulgte oppfordringa, og trodde at han med dette året, også skulle styrke muligheten for læreplass. Det har ikke skjedd, han er fortsatt uten læreplass, og har gitt opp «drømmen» om fagbrev i IKT servicefag.

Men Reidar er studiekompetent nå - og et hav av muligheter for alle mulige bachelor og mastergrader venter.

Men han ønsker ikke det. Han har ikke motivasjon for et sånt løp, og det som venter av yrke og arbeidsoppgaver i bakkant. Og kanskje heller ikke den nødvendige «dæsj» av akademisk «legning» - som må til?

Han følger i stedet oppfordringa fra NHO, LO og samfunnets politiske lederskap: Han vil bli fagarbeider, og utøve et praktisk yrke. Derfor har han, for andre andre år på rad, søkt elektro vg1 for å bli dataelektroniker.

Heller ikke denne gang fikk han skoleplass, fordi han har forbrukt sin ungdomssrett, i forsøk på å bli IKT servicefagarbeider.

Men som nevnt, Reidar har fått påbyggingsår, og det «ypperste» av alt - studiekompetanse. Og dermed videregående opplæring. Men han har ikke fullført den fagopplæring han starta på, og heller ikke alternativet han søkte - når det ikke var mulig.

Han får ikke fagopplæring, og mulighet for kvalifisering til yrkesutøvelse som bedrifter og næringsliv skriker etter.

Er ikke det rart? Spesielt i lys av det faktum at landet må importere tusenvis av fagarbeidere for å holde verkstedindustri, byggebransje, og annen nødvendig produksjon i gang.

Andre eksempel: Valgets kval, og rett til fagutdanning på vg nivå vs.høgskole og universitetsutdanning.

Som nevnt ovenfor, alle 16 åringer må velge utdanningsprogram, enten yrkesforberedende eller studieforberedende, når de søker videregående opplæring.

Mange er naturlig nok usikre, og utsetter derfor valget. Og gjør det ved å velge studiekvalifiserende løp - uten å forstå at de da velger bort muligheten for yrkesretta fagopplæring.

Og etter 3 år, når sjølinnsikt og forståelsen av yrke og arbeidsliv er større, søker mange av disse yrkesopplæring - i stedet for høgskole og universitetsstudier.

Men yrkesopplæring på videregående nivå får de ikke. For de har blitt studiekompetent, og forbrukt sin opplæringsrett. Og dermed, «fratatt» muligheten til yrkesutøvelse som krever fag og svennebrev.

Merkelig at det er sånn, for det er kanskje de billigste og mest «produktive» fagutdanningene vi har. Hvorfor må det være sånn? Og rart, sett i lys av de muligheter som er til utdanning på høgskole og universitetsnivå.

Her kan en ta bachelor og mastergrader - så mange man vil - uten spørsmål om «rett», eller kostnad. Og noen av disse mastergradene er så fjernt fra yrkesutøvelse og verdiskaping at de ikke kvalifiserer til jobb - ja - noen mener tvert i mot.

(Når det er sagt, så er jeg enig med dem som hevder at utdanning ikke nødvendigvis må være yrkesrelevant, men merkelig rart at det er sånn, sett opp mot mulighet til grunnleggende yrkesutdanning på vg-nivå)

Men dette er høgere utdanning, og kanskje mer høyverdig? - finansiert av Staten, så da så...

Tredje eksempel: Frafall og fullføring - ressurser på avveie?

Siden 1994 har det vært forventning om at alle våre ungdommer skal gjennomføre videregående opplæring i løpet av 5 år.

Sånn er det ikke, og sånn blir det ikke - og det til tross for enorm oppmerksomhet i form av oppfølging, tiltak og press. Og da er vi inne på den neste «skavanken» i systemet, og «retten» til videregående opplæring - sorteringa.

Nær hver 3. gjennomfører ikke, og de kalles for frafallt. (Hmm - rart, men samme begrep som brukes for å beskrive, eller definere, de som forlater ei religiøs sekt)

Og kanskje er det derfor dette virker så provoserende?

For: I løpet av disse 24 åra er det brukt 100-vis av millioner kroner på «problematikk» knyta til frafallet. Pengene er brukt på forskning for å forstå, skolehelsetjeneste, rådgivningstjeneste, oppfølgingstjeneste, karriereveiledning og annen veiledning, samarbeidsprosjekt, oppbygging og drift av ulike «nettverk» av forstå-seg-på’ere, kursing av lærere og skoleledere, i tillegg til skolering av diverse «spesialister» for å håndtere de «frafalne».

Så er det brukt 100 talls millioner på å lønne «spesialistene». I tillegg til de millioner NAV har brukt på sosialhjelp og trygdeutbetalinger.

Og fortsatt er frafallet på rundt 30%. Altså ei gjennomføring på rundt 70% ved fylte 21 år, som er siste «frist» i kappløpet. Det er omtrent på samme nivå som i ‘94.

Så er det også brukt noen millioner på «vidløftig» drøfting i PPT og andre psykologmiljø, om hva som er passende «diagnose» på disse 30%, eller nær hver 3. av våre ungdommer.

Som ikke feiler noe, eller har gjort noe galt. De har bare «prøva og feila», og testa egne «evner og anlegg». Egentlig kjempebra, og helt naturlig, og rett - at ungdom gjør det.

Men de har ikke fått gjennomført videregående opplæring innenfor «frist», men fått sin «diagnose», og «mista» sin mulighet til videregående opplæring.

Når det er sagt, og kanskje helt uten relevans til problemstillinga her? - så er det nok mange voksne som har gjennomført videregående som «bestilt», og havna på feil «hylle» i yrkeslivet. Mener å ha sett eksempel på det - av og til.

Og kanskje? - kan det også være en årsak til økning i utbetaling av uføretrygd?

Samfunnstap og politisk handling

Våre politikere har, med bekymring, i årenes løp, beskrevet «frafallet» som et enormt samfunnsproblem og tap for fellesskapet.

Ingen tvil - det er et tap for samfunnet - og ikke minst for de som ikke får gjennomført, eller fullført videregående opplæring, fordi de som 16 åring « bomma» på første forsøk.

Og fikk diagnoser, og stigma, i stedet for opplæring.

Rart at politikerne ikke endrer denne «personlige rett», som opplæringsrett er, med ordning for videregående opplæring som gir «frafalt» ungdom verdighet og fagopplæring, og samfunnet tilgang til etterspurt arbeidskraft.

Nærmest ukentlig får vi avisoppslag og meldinger om ungdom som «sliter» med psyken.

Nærliggende å spørre: Kan det være en sammenheng med det som er nevnt her?

Hva nå?

Etter 25 år med dette «retts» systemet er det vel også på tide å spørre.

Har dette vært produktivt?
Hva kunne vært gjort annerledes?
Og kunne de ressurser som er brukt på frafallsproblematikk, heller vært brukt på skole og læreplasser?

Drister meg derfor til å spørre lederne i våre politiske partier nå, når det nærmer seg valgår.

Hvorfor er det sånn - tiår etter tiår? - og hva mener dere:

Skal det være sånn?
Kan dere si noe om det?

Ny reform - Fagfornyelsen.

Og nå, ved inngangen til det «grønne skiftet», og den 2. reformen av VGO siden ‘94 - denne med fokus på «dybdelæring» og tverrfaglighet - går de siste av våre altmuligmenn og kvinner i pensjon.

Og med disse «dybdelærte», som i egen person behersker et mangfold av fag, forsvinner ei viktig forutsetning for produksjon og verdiskaping i bygdenorge.

Dette skjer samtidig som store deler av vårt næringsliv strever med å holde produksjon av realverdier i gang, fordi importerte utenlandske fagarbeidere nå må i karantene.

Kanskje på tide å benytte anledninga til en reform av systemet - en reform verdig velferd og kunnskapssamfunnet?

Rett til videregående fagopplæring, når ønske og behov er der, likestilt med retten til høgskole og universitetsutdanning.