Paal Sandø spør i en kronikk i Nordlys «Hva skjer med den lokale kulturpolitikken?»knyttet til manglende rekruttering til kor og korps, teaterlag, ungdomslag og pensjonistforeninger. På dette spørsmålet svarer han selv at det er en mangel på lokal kulturpolitikk som gjør at lokalsamfunn utarmes.

Kulturkonsulenten som forsvant

For 20 år siden var det en kulturkonsulent i hver minste kommune, gjerne toppet med en egen kultursjef. Deres oppgaver var å tilrettelegge for frivillig kulturliv, være vertskap for omreisende kunstnere og besøkende organisasjoner. De sikret at politikerne hadde kunnskapsgrunnlag om kulturfeltet, slik at de igjen kunne sikre at lokale behov ble løst på rett forvaltningsnivå. I tillegg hadde de en pengesekk de konkret kunne vise sin støtte med.

Nå om dagen kan ikke et teaterlag gå til sin kommune for å få gratis lokaler, utstyr og pengene de trenger for å få gjennomført en forestilling. De må sjonglere mellom fem ulike statlige støtteordninger som, med ulike frister, skal stimulere den samme aktiviteten. Kravene til sikkerhet, profesjonalitet og kvalitet har også økt, slik at jobben med å være arrangør er blitt meget arbeidskrevende.

En ny tid kommer

Sandø forteller at han har truffet folk i hele landet som forteller at det frivillige kulturlivet står for fall. I kronikken forteller han at Sortland, Skjervøy, Gamvik, Skjånes og Vardø er steder der kulturfattigdommen har satt store spor. Det er på sin plass å utrykke bekymring for den lokale, regionale og nasjonale kulturpolitikk i en tid der økonomien er under press fra alle kanter. Men samtidig er det også kraft i en kulturfrivillighet som utfolder seg på nye måter og i flere uttrykk.

I Vesterålen blomstrer det frivillige kulturliv. Litteraturlagets amatørforfattere skal være med å utvikle et online tekstverksted, og Teaterklubb 81 har produsert sin andre forestilling i år. Den kommer som digital julekalender. Skjervøy var en av stedene der Nord-Troms Pride ble arrangert for aller første gang med flere kunstneriske uttrykk til over 900 følgere på facebook. I Vardø har ungdommene i dansegruppa Ænneti stadig spennende oppdrag sammen med profesjonelle aktører, og er blitt en del av folk til folk samarbeid med Russland. Så til Gamvik kommune, der frivillighetssentralen i Mehamn vil bistå revylaget med produksjon. I kommunen ligger også Skjånes der mine slektninger før i tiden lagde revy og var vertskap på følgende fest. (Med småbarn, lange arbeidsdager og mye kjøring ble det et naturlig valg å dra på jakt, og drive friluftsliv når det var noen timer til overs.) Men snart kan kanskje arbeiderne bruket få se dukketeater på et språk de forstår, når noen av mine slektninger i skolealdre kan bli med på online- dukketeaterkurs med eksklusiv instruksjon av eksperter i Russland.

Fra aske til unge ildsjeler

Selv om kulturpolitikk er skiftende, så står og faller det frivillige kulturlivet på ildsjeler. De er drevet av egen skaperkraft eller av gleden over å tilrettelegge for andre. Ofte ser vi en kombinasjon av begge deler i et menneske. Vi lever i en landsdel med små og spredte miljøer og en høy grad av tverrfaglig samarbeid. Det fordrer støtteordninger som imøtekommer samarbeid mellom ulike miljøer og institusjoner på tvers av skillelinje proff og amatør.

Og nå trenger vi en kulturpolitikk og en vilje til å bygge ut og styrke den kulturelle infrastrukturen. Dette bl.a. for å gjøre det mulig for kunstnere å bosette seg utenfor bysentrene, slik at vi tar på alvor bestillingen i «Ungdommens nordområdemelding». Her sies det: «Vi unge trenger noe å se frem til, noe som skjer med jevne mellomrom, ikke bare en engangshendelse med pomp og prakt, og så drar alle». Tiltak og tilbud må være varige, og må skje oftere! Fra vårt ståsted ser ikke det frivillige kulturlivet så svart ut.

Vi ser at der det er en ildsjel, er det stor aktivitet. Det er med disse vi igjen skal få folk sammen.