Gå til sidens hovedinnhold

Kulturarbeidere bør streike oftere

Kulturstreiken er over, men den har avslørt noen alvorlige feilslutninger i norsk kulturliv. Siste akt er definitivt ikke spilt.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kulturstreiken er en streik som ikke har fått blodet til å bruse blant folk på gata. I motsetning til sykepleierstreik, lærerstreik eller politistreik så har det vært vanskelig å sette fingeren på hvem det var som egentlig streiket.

Det var smedene, snekkerne, kostymemakerne, lys- og lydteknikerne, sufflører, inspisienter, og administratorer. Det var musikerne i noen få institusjoner, men ellers var det få utøvere som streiket. De som streiket er de som med spiker og hammer bygger de visjonene kunstnerne har, og sørger for at avtaler skrives, programmer trykkes, og stykkene promoteres.

De som står på bak scenen, over scenen, under scenen.

Det er de usynlige arbeidstakerne som har helt middels inntekter. Ikke er de kjendiser, og ikke er de profilert. Men uten dem går ikke kulturlivet rundt.

Stridens kjerne var en pensjonsavtale der de på dugnad hadde sagt ja til å kutte ned på pensjonene sine i 2016 da sektoren var i krise. De gjorde det med forbehold om å få hybridpensjon i fremtiden - en pensjonstype som LO Stat og Creo mener vil gi livsvarig og kjønnsnøytral pensjon. Det var en avtale, som arbeidsgiver signerte i 2016, men ikke ønsket å innfri.

Så da ble det mistillit og konflikt, og streik.

Streik er et effektivt våpen. Som det skal være.

Høy grad av organisering gir arbeidstakerne muligheten til å sette makt bak kravene sine.

Men det er altså denne makta som fikk det til å gå en kule varmt blant enkelte kolleger og kulturdirektører. I så stor grad at de avslørte noen grunnleggende dype skiller i kulturlivet - som nå ligger som åpne sår for alle å se.

De streikendes egne kolleger blant frilansere, og kulturinstitusjonens direktører, bidro til en opphetet debatt som eskalerte konflikten.

Før helga røk 24 frilansere - frontet av skuespiller og regissør Vidar Magnussen - ut med et leserinnlegg i Aftenposten med kritikk av streiken.

Samtidig skrev 32 kulturdirektører et innlegg på scenekunst.no som på virkelig illustrerer hvor vanskelig denne konflikten vil bli å glatte over i lunsjpausene fremover.

Kultursektoren består i stor grad av store, offentlig eide institusjoner som årlig støttes av hundrevis av millioner av kroner. De har en viss antall faste ansatte, men mange produksjoner er avhengige av frilansere - og en del av disse frilanserne står slettes ikke side om side med Magnussen på skattelistene.

Problemet for frilanserne er ikke at de faste ansatte er godt organisert og kan stille makt bak kravene sine i et arbeidskonflikt. Problemet til frilanserne er at de selv er relativt svakt organisert.

Det er forbilledlig at en såpass kjent figur som Magnussen fronter frilansernes utfordringer.

Men de fleste av dem hadde kanskje fått mer innflytelse om de i økende grad meldte seg inn i Creo. Kulturarbeiderne bør åpenbart streike oftere.

Og igjen - det er ikke smeden, og snekkeren og suffløren som gikk til lovlig streik de siste syv ukene som sitter på pengesekken. Det er fylkene, kommunene og staten som eier våre kulturinstitusjoner. Ansettelser av frilansere på dårlige kontrakter, med lønn for strev i himmelen som pensjonsavtale, er jo egentlig underlagt offentlig styring i Norge.

Det viser svak samfunnsforståelse å henge halen på egne kolleger når grisen er en helt annen plass.

Svak samfunnsforståelse har kulturdirektørene påkostet seg også.

Smertelig dårlig kan man kanskje si.

Rett før helga gikk altså 32 av dem ut - inklusive direktøren Egill Pálsson ved Hålogaland Teater - og irettesatte egne streikende ansatte.

Det er forståelig at frustrasjonen er stor når mange måneder med koronastengte saler følges av flere uker med streik.

Men det hadde vært spektakulært om rektorer på norske skoler gjorde noe slikt under en lærerstreik. Der er streikeretten så godt forstått, og regien så stram, at alle kjenner hvilke roller de har å spille.

I dramatiske og overtente ordelag gikk direktørene ut og kalte streiken for katastrofal og de streikende for skadelige for kultursektorens omdømme. Den store scenekunstkatastrofen, var tittelen. De streikende la opp til at de kreftene som ikke ønsker offentlig finansiert kultur, fikk ammunisjon - for å parafrasere.

Dette utspillet kan ikke være noe annet enn alvorlig for arbeidsmiljøet på institusjonene disse direktørene skal lede.

Det kan godt hende at Ingrid Lorentzen ved Den Norske Opera kan ta seg råd til å utøve slik offentlig press - det er mange om beinet om jobbene i Oslo. Men det spørs om institusjoner her i Nord - Norge, som må kjempe for å bygge og beholde enhver dråpe med scenekompetanse, tjener på at flere av teaterdirektørene i landsdelen gikk så hardt ut mot egne ansatte.

Mye må repareres nå når partene har kommet til enighet. Arbeidsdagen i dag kan ikke ha vært lett for noen.

Det er et rart skjebnefellesskap som utspilte seg her: Både kulturdirektørene og frilanserne snakket som om arbeidslivet i kultursektoren er noe annet, opphøyet og fjernt fra arbeidslivet ellers. Som om kulturlivet skal heves over trepartssamarbeidet.

Det er selvsagt helt virkelighetsfjernt. Og en idé som for all del ikke bør feste seg.

Til sist, og som et apropos, er det lov å minne om at hovedsymbolet på Hålogaland teaters identitet er et stykke om streik - “Det e her æ høre tel” fra 1973.

I den fortalte Klaus Hagerup om et lite samfunn i et nordnorsk fiskevær som nektet å betale skatt fordi staten ikke ville bygge en veistubb til bygda.

Veistubben var samfunnsøkonomisk uforsvarlig - som det heter i våre dager.

Men bygda ga seg ikke. De streiket og fikk veien sin.

En digresjon, jeg vet. HT er ikke det radikale teateret det engang var. Mye på godt og noe på vondt.

Men at HT startet som arbeiderbevegelsenes teater i nord, en motsetning til borgerskapets institusjoner i sør, betyr fortsatt noe i denne byen.

Identitet og historie bør bety noe for et teater.

Kommentarer til denne saken