Gå til sidens hovedinnhold

Kryss fingrene for Repparfjorden!

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tilsvar til leserinnlegg fra Øystein Rushfeldt på iFinnmark 24/3, som igjen var et svar på et innlegg fra meg av 8. mars. Jeg kommenterer også enkelte utsagn fra en debatt i regi av FD 17/3.

Jeg har ingen forventning om at Nussir som et kommersielt selskap ikke skal søke å drive mest mulig kostnadseffektivt innenfor de eksisterende rammene.

Men dem jeg har større forventninger til er myndighetene, lokale og sentrale, og min kritikk og mine spørsmål er rettet mot dem – som tilrettelegger for denne typen rovdrift på naturen.

Naturen er truet, det er et stadig arealtap og tap av arter. Det gjelder globalt, men i høyeste grad regionalt og lokalt. Nussirs planlagte sjødeponi kan ikke ses isolert fra dette. Det bes stadig om nye tillatelser for inngrep i naturen, vindkraftverk på annethvert fjell, oppdrettsanlegg i annenhver fjord. (Senest torsdag denne uka stilte et overveldende flertall i Hammerfest kommunestyre seg positive til Vår Energis planer om å etablere gassprosesseringsanlegg i Kvalfjorden). Inngrepene går på bekostning av matjord, det naturlige livet i havet, rekreasjonsområder, tradisjonell naturbruk, artsmangfold osv.

Lokale politikere blendes av utsikter om befolkningsvekst, skattepenger, lokale ringvirkninger. I en tid hvor regionen i sin helhet ser et stadig synkende folketall er det kanskje ikke annet å vente.

Jeg mener imidlertid at vi må stille mye strengere krav til aktører som ønsker å profittere av våre nærområder, våre ressurser, av naturen som er vårt ansvar å forvalte. Og ikke minst, avvise noen av dem.

Rushfeldt nevner alle ordførerne som ila de siste årene har jobbet for realisering av prosjektet. Et utsagn som siste Kvalsundordfører (nåværende varaordfører i Hammerfest kommune) Terje Wickstrøm kom med i «Nussir-debatten» her hos FD for noen uker siden finner jeg svært problematisk: « For meg som politiker handlet om EN ting, å legge til rette for vekst.»

Et urovekkende utsagn, som vitner om ensporet tankegang, i en tid hvor vi trenger at politikerne evner å se ut over egen nesetipp og egne kommunegrenser. Vekst for hvem? For fiskerne? For reindriftsutøverne? For dem som skal ha glede og nytte av naturen utover de 15-20-30 åra som skal brukes på å tømme gruva?

I gjentatte ord og vendinger beskylder Rushfeldt meg i debatten og i sitt innlegg for å spre desinformasjon og ønsker at jeg er mer etterrettelig med fakta og kilder.

For å underbygge de punktene som jeg trekker frem i mitt leserinnlegg av 8/3 kan jeg gå gjennom dem nok en gang:

Repparfjorden som gyteområde for torsk

I det nasjonale programmet for kartlegging av marint biologisk mangfold er gytefelt for torsk tilgjengelig i Fiskeridirektoratets kartløsning: Hvis man der søker seg frem til Repparfjorden finner man at den karakteriseres som «nasjonalt viktig gytefelt» og «bmverdi A» (A- svært viktig, B- viktig, C- lokalt viktig). Jeg tør minne om at kysttorsken er en truet art.

Laksen – og erfaringen fra 70-tallet

Havforskningsinstituttet (HI) har vurdert risikoen for at deponeringen vil gi alvorlig negativ påvirkning på ørret, røye og laks som betydelig. Rushfeldt peker på at fisken på 70-tallet ble brukt til matproduksjon og at ingen studier gir grunn til å tro at laksen vil påvirkes i stor grad.

Vest-Finnmark Jeger og Fiskeforening har registrert nitidig gjennom årtier. De har ført nøye statistikk over fangsten, og så en kraftig nedgang i tallet på fisk som ble tatt i elva i utslippsperioden på 70-tallet og en tid etterpå. Samtidig gikk gjennomsnittsstørrelsen opp, hvilket kan tyde på at mesteparten av smolten omkom på veg ut gjennom Repparfjorden. Kobber er særlig farlig for smolt av anadrome fiskeslag, fordi den blokkerer et enzym som skal regulere saltbalansen. Dermed ble det minimal tilgang på ny gytefisk, og det som ble fisket i elva var fisk som allerede var voksen før utslippene startet.

HI har pekt på den store usikkerheten omkring gyldigheten av modellsimuleringene av spredning av partikler og tungmetaller i fjorden. Man mener at det er grunn til å tro at spredningen vil bli mye større, og på den måten ramme fisken betydelig mer enn det som er forespeilet. Med det i mente at Repparfjorden er en nasjonal laksefjord og slik skal ha særskilt beskyttelse er det uforståelig at man kan tillate gambling med laksebestanden på denne måten.

Når det gjelder dem som faktisk bedrev fiske i fjorden på 70-tallet synes jeg det er bemerkelsesverdig at man ser ut til å ville diskreditere deres beretninger om hvordan kvaliteten på fisken faktisk var. Ja, trolig var en del av fisken var helt ok, men sannheten er at også mye av fisken som ble tatt opp var fullstendig uspiselig. (og det gjelder det som var synlig, så kan vi jo undres på om ikke det fantes påvirkning på fisken som ikke kunne ses med det blotte øye ...) Det var også avisskriverier om tilstanden i fjorden: Overskrift i FD 2. januar 1975: «garnene er tunge av slam i høst. Fiskerne redde for utslippet»

Spredning av restavfall fra 70-tallet

Her fins det bl.a. en studie som er publisert i 2018 (Geochemistry of a copper mine tailings deposit in Repparfjorden, northern Norway) som konkluderer med at restavfall, selv etter alle disse åra, fremdeles spres til omgivelsene på fjordbunnen pga. deponiets oppbygning og manglende dekke.

Høyt kobbernivå i restmassene

Det er vel beregnet et årlig utslipp på 1400 tonn. Denne mengden er i seg selv ikke nødvendigvis et problem, man må kjenne til biotilgjengeligheten for å bedømme den reelle miljørisikoen. Hvor mye kobber lekker ut i vannet? Her har testene vist at det er godt over Miljødirektoratets tilstandsklasse V, svært dårlig, og vil virke akutt giftig på flere arter.

400000 tonn fine partikler i avgangen

Rushfeldt hevder at det ikke tillates spredning utover deponiområdet. Det er vel og bra. Det er bare det at denne typen partikler kan ikke stoppes med vedtak. Det er ingen grunn til å tro at de vil legge seg pent til ro om de får beskjed om det. Våre fysiske lover tilsier at når mengder med svært lette partikler føres ut i vann i bevegelse vil en betydelig andel av dette fraktes bort fra utslippsstedet. Dette er også erfaringen fra alle tilsvarende fjorddeponier. Ettersom Rushfeldt stadig ber om etterrettelighet kan jeg f.eks. nevne en undersøkelse av Ranfjorden fra 2018 som påviser store mengder finpartikulært materiale i stort sett hele fjorden og en bunnfauna på nesten alle teststasjonene som viste klare tegn til påvirkning fra deponiet.

Verden trenger kobber

Til dette med det prekære behovet for kobberet vil jeg komme med tre kommentarer.

- Mye tyder på at det er et enormt potensial i gjenvinning av metaller som er i omløp (såkalt urban mining. F.eks. har det tyske miljødirektoratet anslått at slike metaller i Tyskland har en verdi på seks tusen milliarder kroner)

- Uansett behov må sjødeponi anses som en ikke akseptabel løsning. Landdeponi trolig ikke heller. Men hva med bruk av restmassene? Nussir ville ikke behøve å deponere noe som helst dersom det ble gjort lønnsomt å selge/ta i bruk fyllmassene til noe annet. Her kunne det offentlige tatt ansvar, for eksempel gjennom å kjøpe dette opp selv for å sikre at ressursene blir brukt.

Til slutt: Overgangen til et fossilfritt samfunn lykkes vi ikke med ved å ta i bruk teknologiske nyvinninger alene. Det krever rett og slett også at vi reduserer forbruket vårt.

I naturmangfoldloven defineres et føre-var-prinsipp. Usikkert hvordan tidligere nevnte Wickstrøm, som kanskje er Hammerfest Aps mest engasjerte Nussir-forkjemper, forholder seg til dette. Da han i debatten ble spurt om han forstår laksefiskernes bekymring for fremtiden for Repparfjordelva var svaret: «Ja, klart det. Men jeg lener meg på det som står i konsekvensutredningen. Krysser fingrene og håper at det er det som er riktig». Krysser fingrene ... (!)

Kommentarer til denne saken