Senterpartiet er i dyp krise, partiet er på vei til bunns på meningsmålingene. I Nationen blir partiet målt til 7,2 prosent, lavere enn Rødt og SV. Det har aldri tidligere skjedd at et parti har falt så raskt så kort tid etter å ha dannet regjering. Nationens politiske redaktør Anne Ekornholmen tror partiet kan komme til å falle videre helt under sperregrensen.

Det høres ikke ut som noe urealistisk scenario. Senterpartiets ledelse tror kanskje dette går over, men det gjør det ikke, hvis ikke partiet raskt finner en annen resept.

I sør får partiet svi for høye strømregninger, i nord er velgerne skuffet over at partiet har lite å by på annet enn reverseringer av smått og stort, alt fra å gjeninsette lokale sorenskrivere, til å vekke gamle fylkesgrenser til live.

Men ingenting av dette er noe folkekrav, det vekker først og fremst begeistring hos en håndfull egne ordførere.

Senterpartiet må ha mistet all politisk teft hvis man tror noen andre enn den indre kjerne i partiet feirer at man går i gang med oppdeling av fylkeskommuner de fleste har et likegyldig forhold til. Partiet klarer ikke å identifisere vinnersaker som betyr noe for folk.

Senterpartiet i regjering viser liten vilje til å flytte makt og oppgaver ut av Oslo, paradoksalt nok kan Vedum og Gram nå komme til å legge grunnlaget for avvikling av hele det regionale forvaltningsnivået.

Den sterke mobiliseringen og rekordresultatene i Nord-Norge før valget handlet om å snu flyttestrømmer og omfordele ressurser, makt og penger mellom ulike geografier. Det har det vært lite av så langt.

Partiet ser ut til å mangle evnen til tydelige prioriteringer i Nord-Norge, innenfor det alle vet blir trangere rammer i det kommende statsbudsjettet.

Hvis man mangler penger til gode tiltak i nord, kommer både partiets egne tillitsvalgte og velgerne ganske snart til å etterlyse hvor milliardene ender opp.

Svaret vil kanskje være at de brukes til å tvinge Avinor til å spa opp en hel halvøy et sted i Nord-Norge for å flytte en rullebane 900 meter, for svimlende beløp som kunne fikset alt av forfall på nedslitte fylkesveier i den samme landsdelen.

Og at de andre store pengene havner i et bunnløst hull av et kostnadssluk i regjeringskvartalet og en togskinne til Fornebu.