Gå til sidens hovedinnhold

Krise - og håp

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg burde kanskje jobbet med kriseberedskap. Ikke fordi jeg har så mye kompetanse på beredskap. Men jeg har himla god kompetanse på å forestille meg alle mulige kriser. Gi meg en fjær, og jeg har straks sett for meg fem halshugde havørner. Det å ha fantasi til å se for seg ulike krisescenarioer er visstnok viktig for å kunne lage beredskapsplaner. Man må jo forestille seg det verst mulige for å være forberedt.

Akkurat nå er den krisa jeg har fryktet aller mest i ferd med å bli virkelighet. Klimakrisa, som jeg lærte om på barneskolen på åttitallet og fryktet som noe som kunne komme til å skje en gang i fjern framtid, er i gang. TV-bildene av vannmasser som oversvømmet motorveier og bolighus i Tyskland i sommer, hetebølgen i Canada der temperaturen i den lille byen Lytton steg til rekordhøye 49,5 grader. Dagen etter ble store deler av byen ødelagt av skogbrann. Det brenner også i Hellas, i Sibir og i Frankrike, mens ekstrem nedbør har ført til store flommer i Kina, Nigeria og India. Ekstremværet skaper store ødeleggelser og tap av menneskeliv. Det er de svakeste som rammes hardest. For eksempel eldre som ikke tåler den plutselige varmen, eller syke og pleietrengende som de 12 som druknet på et pleiehjem i Tyskland. Men det betyr ikke at vi andre som er yngre og friskere er trygge. Vi kan heller ikke tenke at vi som bor i Norge kommer til å være forskånet fra slike krisescenarier i årene som kommer. Tvert imot vet vi at klimakrisa bare så vidt har begynt. Foreløpig har gjennomsnittstemperaturen på jorda steget med 1,1 grad fra før-industrielt nivå. FNs klimarapport som kom i forrige uke, slår fast at målene fra Paris-avtalen om å unngå temperaturøkning på mer enn 2 grader henger i en tynn tråd.

Jeg kjenner at jeg blir både motløs og redd. Ord som klimaangst og klimasorg sier noe om de følelsene som stadig flere sliter med, ikke minst blant ungdommene. Men motløshet og klimaangst endrer ikke på noe. Tvert imot kan det få en til å trekke seg vekk fra resten av verden og gi opp mulighetene for forandring. I en situasjon der klimakrisa allerede er i gang er håp på mange måter en radikal handling. Ikke håp i form av en fornektelse, der en lukker øynene for krisa. Men håp som et aktivt valg om å ta klimakrisa på alvor og kreve handling. Vi trenger løsninger som både bidrar til å stanse utslippene, og som hjelper oss å møte den temperaturstigningen som uansett vil komme i årene fremover. Samtidig er det viktig at vi ikke velger løsninger som kan skape nye kriser. Det har vi sett før, for eksempel når mange land i verden valgte å møte finanskrisa med statlige krisepakker til bankene som ble betalt med økonomiske innstramminger for vanlige folk. Hvis vi velger å overlate ansvaret for de grønne løsningene til markedet og de store selskapene som først og fremst har som mål å tjene penger til eierne sine, er det ikke rart om folk protesterer.

Årets valg handler om hvordan Norge skal møte klimakrisa. SVs svar er å tenke helhet. Torgeir Knag Fylkesnes, som er på valg for SV i Troms, har ledet arbeidet med vår plan for et rettferdig grønt skifte. Den bygger på den internasjonale bevegelsen for en ny grønn deal. På godt norsk kan vi kalle det for en ny grønn kontrakt eller avtale for fellesskapet. En avtale om å skape de nye arbeidsplassene som vi trenger, samtidig som vi kutter utslippene av klimagasser og bygger trygge byer og tettsteder som tåler mer vann, mer varme og mer vind. En avtale om å ta vare på de mest sårbare gruppene i samfunnet, både nå og i fremtida. Fellesskap og omfordeling av ressurser gir håp, og vilje til forandring. Derfor må vi løse ulikhetskrisa samtidig som vi løser klimakrisa.

Jeg håper at du vil ta et klimavalg i høst. Og jeg håper at du vil stemme på SV for et rettferdig grønt skifte.

Kommentarer til denne saken