Gå til sidens hovedinnhold

Krigen og nordområdene

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

De færreste av oss har erfaringer fra andre verdenskrig og de første etterkrigsåra. Det var foreldre, besteforeldre og oldeforeldre som opplevde den tida. Allikevel framstår deres erfaringer som viktige. Derfor vil vi oppleve det sammen med dem, og så å si gjøre egne erfaringer med krigen. Da må vi inn i historien.

Det er i stor grad opp til oss hva vi vil ta opp med dem – både de som fortsatt lever, og de som er døde. Det er vi som stiller spørsmålene, men svarene avhenger av hvor vi leter og hva vi finner. Interessant er det, men av og til stanser det opp. Det er ikke alltid vi finner gode kilder og klare konklusjoner. Tidsvitner kan huske feil, eller de ønsker ikke å huske, og prater seg bort.

Krigen er utvilsomt interessant for mange, men hvorfor bry seg? Et ungdomspanel har gitt innspill til den nye nordområdemeldinga, og de peker på viktige momenter. Krigen i nord har med identitet å gjøre, og med historieforståelse. De unge ønsker en bredere nasjonal forståelse av krigshandlingene i nord. Krigen gjorde uskyldige sivile til ofre, men det er også mange fortellinger om helter og historier om motstand. – La oss se dem!, er budskapet. Men har vi ikke hørt og sett fra dem som opplevde krigen før?

Edvard Bulls «Nordmenn før oss» var i flere tiår den mest brukte læreboka i historie på gymnaset. I den boka konkluderte Bull korrekt: «Finnmark og Nord-Troms ble dermed rammet hardere av krigen enn noen annen landsdel». Selv om gymnaselever over hele landet fikk høre om dette, er det ikke sikkert at budskapet var så lett å ta inn over seg. Vokser du opp på Jæren eller på Mysen, så er Jæren eller Mysen en del av din identitet, ikke Kirkenes eller Hammerfest – i alle fall ikke i samme grad. Slike forhold legger visse rammer rundt oss.

Men rammene rundt oss, og vår identitet, er også et springbrett. Det er vårt utgangspunkt for å forstå de som lever eller har levd i et annet livsmiljø enn oss selv. Vi øver oss som medmennesker og medborgere ved å sette oss inn i situasjonen til andre. Hvordan skal vi evne å forstå konsekvenser av krig i andre deler av verden dersom vi ikke evner å forstå hvordan krigen rammet «nordmenn før oss»? Slik tenkte nok Edvard Bull.

Når vi oppsøker fortida og forsøker å forstå den, så kan hende vi ender opp med å se på oss selv med nye øyne. Det er bra.Det må kunne stilles nye spørsmål; vi må kunne endre på selvoppfatning og identitet. «Fortida er ikke hva den engang var», skrev historikeren Knut Kjeldstadli. Slik er det også med krigen.

I ungdomspanelets rapport og i nordområdemeldinga ligger det en oppfatning om at den nordlige landsdelen ble særlig hardt rammet av krigen. Og det er riktig. I Øst-Finnmark fikk befolkningen vinterkrigen inn på livet allerede fra desember 1939, og våren 1940 varte felttoget ved Narvik atskillig lengre enn i Sør-Norge. Under okkupasjonen var det flere tyske soldater per innbygger i Nord-Norge sammenliknet Sør-Norge. Her var også de fleste krigsfangene, og her var også de dødeligste leirene for dem. Frigjøringa i nord, særlig i Finnmark og Nord-Troms, var også atskillig mer dramatisk enn i resten av landet.

At dette skapte særegne erfaringer, og at dette måtte bearbeides i mange år etter krigen, er utvilsomt. Allikevel må ikke fortellinger om dette bidra til å skape en ubegrunnet front mot andres erfaringer. Det var deler av Nord-Norge som slapp relativt lett, og det var områder i Sør-Norge som ble rammet hardt. Den 4. oktober 1944 var evakueringen i nord under forberedelse. Samme dag døde 193 sivile i Laksevåg som følge av alliert bombing, mange av dem skolebarn. Den største forbrytelsen i Norge rammet jøder som var bosatt over hele landet, også i Nord-Norge. Men de fleste av de 776 norske jødene som ble drept, kom fra Oslo og Trondheim. Jødenes historie, og krigsfangenes skjebne, der så mange ble utnyttet i Nord-Norge, viser at Holocaust og den rasistiske utryddingspolitikken også er en norsk krigserfaring. Og da kan vi også huske at krigsfangene som kom fra Sovjetunionen, Polen eller Jugoslavia, og som overlevde krigen, skulle tilbake til land som var rammet voldsomt mye hardere enn Norge.

Sett i et større perspektiv, er det først og fremst likheter som preget norske erfaringer. Relativt få gikk inn i Nasjonal Samling, og enda færre gikk aktivt inn for å bygge et nasjonalsosialistisk Norge. Befolkningen måtte tilpasse seg det tyske okkupasjonsregimet, som med sine regler og påbud søkte å omdanne Norge. Det norske sivilsamfunnet viste motstandskraft mot nazifisering, men de færreste gikk inn i aktiv motstand. Tilpasning, men også handlekraft og motstandskraft, preget i høy grad også sivilsamfunnet i nord. Det kom for eksempel til uttrykk under evakueringen høsten 1944 og under frigjøringen av Finnmark.

Også politikernes nordlige krigserfaring var skjellsettende. Etter at Tyskland angrep Sovjetunionen i 1941, og Japan angrep USA senere samme år, endret verdenskrigen seg helt grunnleggende. Norge var fra da av med i en allianse dominert av «de tre store» – USA, Storbritannia og Sovjetunionen. Forholdet mellom disse tre la rammer for hva Norge kunne gjøre. Norges krigspolitikk måtte tilpasses «de tre store».

De store utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmålene som London-regjeringen arbeidet med, handlet mye om Nord-Norge. Den nordlige landsdelen var et av Nazi-Tysklands utgangspunkt for angrepet på Sovjetunionen. Dette opptok selvsagt Stalin, som også oppfordret Churchill til å engasjere Storbritannia i nord. Churchill overveide dette seriøst, men britene prioriterte andre frontavsnitt. Mot slutten av krigen var et lavt militært engasjement i nord også et politisk signal, slik at Moskva ikke skulle få unødig mistillit til langsiktige britiske motiver.

Den norske eksilregjeringen var stadig opptatt med å få en bekreftelse på at hele Norge primært var britenes ansvar og interesseområde. Dette handlet i siste instans om hvem som ville spille hovedrollen under frigjøringen av Norge. Men regjeringen var samtidig opptatt av å bygge ut kontaktene med Sovjetunionen, og å føre en krigspolitikk som bygde bru til Sovjetunionen og dette landets interesser.

Det var svært vanskelig for Norge å oppnå resultater i denne situasjonen. Det var ingen handlefrihet å snakke om, og påvirkningsmulighetene var små. Frigjøringen i nord gikk allikevel gikk bra. De tre allierte stormaktene hadde ulike interesser, men de viste forsiktighet i nord. De siste sovjetiske troppene trakk seg ut av Øst-Finnmark i slutten av september 1945. I tiårene som fulgte, og fram til i dag, har disse tre stormaktene fortsatt dannet en til tider spenningsfylt ramme rundt Norges nordområdepolitikk. Også av slike grunner er krigen fortsatt en relevant erfaring.

Kommentarer til denne saken