Russlands overfall på Ukraina og brutaliteten i den russiske krigføringen har sendt sjokkbølger gjennom et Europa som langt på vei hadde adoptert en forestilling om at slike handlinger hørte fortiden til. Krigsforbrytelser i stort omfang har antakelig funnet sted. Hvis det kan godtgjøres at angrep mot sivile mål er ledd i Russlands strategi, for eksempel for å svekke ukrainernes motstandsvilje, så har vi også å gjøre med det folkeretten betegner som forbrytelser mot menneskeheten.

Når en observerer hvordan de ukrainske byene ser ut etter behandling med russisk artilleri, vil jeg tro mange har spurt seg om ikke det internasjonale samfunnet, representert ved FN, har et ansvar for å beskytte sivilbefolkningen i Ukraina. Vedtok ikke FNs generalforsamling enstemmig på det såkalte Verdenstoppmøtet i 2005 prinsippet om både et nasjonalt og et internasjonalt ansvar for å beskytte enhver befolkning mot forbrytelser av massivt omfang, i tillegg til nevnte kategorier også mot folkemord og fordrivelse på etnisk grunnlag (Responsibility to Protect)?

Jo, men tilfeller som denne krigen faller dessverre utenfor hva R2P (mye brukt akronym) omfatter. Heller ikke gjennom andre FN-ordninger er det særlig mye å hente. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

R2Ps førstelinje er ansvaret nasjonale myndigheter har for å gi egen befolkning nødvendig beskyttelse. Stater skal også hjelpe hverandre. Men tidvis er det ikke nok. Nasjonale myndigheter makter ikke alltid å ivareta beskyttelsesansvaret. Noen ganger er myndighetene selv ansvarlige for overgrepene. Når det nasjonale ansvaret svikter aktiveres det internasjonale beskyttelsesansvaret som er forankret i Sikkerhetsrådet og bare der. Denne forankringen var nødvendig for å oppnå enighet på Verdenstoppmøtet. Men noen god løsning for å sikre rask handling ved behov var den ikke.

Rådet påtok seg ingen forpliktelse til å gjøre noe som helst. Teksten i vedtaket sier ‘beredt til å handle’. Det er ikke ensbetydende med faktisk handling. Sikkerhetsrådet har imidlertid et stort register av mulige virkemidler til disposisjon, fra advarsler via ulike sanksjoner til intervensjon med militære midler. Men etter de militære operasjonene mot Libya i 2011, som hadde mandat fra Sikkerhetsrådet, har det ikke vært mulig å oppnå enighet blant medlemmene om stort annet enn å minne stater om eget nasjonalt beskyttelsesansvar. Libya-mandatet fra 2011 er fra flere hold blitt kritisert for uklarhet og etterfølgende misbruk. Det har vetomaktene Russland og Kina sørget for å la sivilbefolkningen i Syria og Yemen betale dyrt for.

Men selv om enighet hadde vært mulig å oppnå, ville dessverre ikke R2P-prinsippet være til mye hjelp for sivilbefolkningen i Ukraina. Prinsippet isolert sett omfatter ikke staters angrep på andre stater. Sikkerhetsrådet er imidlertid bemyndiget av verdenssamfunnet til å ivareta internasjonal fred og sikkerhet og kunne valgt å bruke de samme virkemidlene med henvisning til at denne freden er truet. Det har skjedd før. I 1990 fikk Irak beskjed om at de hadde å trekke seg ut fra det okkuperte Kuwait eller å bli kastet ut med militær makt. Saddam Hussein valgte som kjent det siste.

Noen inngripen fra Sikkerhetsrådet i forhold til krigen i Ukraina skal en dog ikke forvente, neppe så mye som en forsiktig kritikk av angrepet og krigføringen. Siden Russland sitter der med bukta og begge endene, er og forblir Sikkerhetsrådet handlingslammet. FNs generalforsamling har for så vidt gitt klart uttrykk for hva et stort flertall av verdens stater mener. Men denne forsamlingen har ikke samme myndighet. Dens resolusjoner er ikke automatisk folkerettslig bindende for medlemsstatene.

Enkelte har derfor tatt til orde for at Russland må ekskluderes fra Sikkerhetsrådet. Men det kommer heller ikke til å skje. FN har ingen prosedyre som gjør det mulig. For Sikkerhetsrådets relevans og legitimitet er imidlertid handlingslammelsen høyst problematisk.