Ifølge historiker Sven G. Holtsmark er det utenkelig at den politiske ledelsen i Russland har hatt noen sikkerhetspolitiske motiver i sin politikk overfor Ukraina. Den teorien er for lengst falsifisert, hevder han i Nordlys 14. mars. Invasjonen er i stedet uttrykk for en iboende ekspansjonisme hos det russiske regimet, som nå uttrykkes gjennom krigen mot Ukraina. Full underkastelse av Ukraina er derfor det Putin vil ha, av «landets territorium og alle landets innbyggere».

Denne tolkningen både kan og bør diskuteres.

Holtsmark står på ingen måte alene når han tolker bakgrunnen for krigen på denne måten. Flere mener det samme. Det er særlig tre forutsetninger det ofte pekes på, og som forenes i et slikt standpunkt.

For det første anses det som helt usannsynlig at Russland virkelig kan betrakte utvidelsen av Nato som en sikkerhetstrussel. Hvilken trussel kan land som Polen og Romania utgjøre for Russland? – Eller, for den saks skyld, Ukraina eller Georgia? Nei, tvert imot viser Russlands egen handlemåte at sikkerhetstrusler ikke har hatt noen betydning for Moskva i tilfellet Ukraina, fordi Russlands militære maktbruk jo fører til at flere land flokker seg til Nato. Da kan vel heller ikke frykt og sikkerhetspolitiske bekymringer være forklaringen på Russlands handlemåte? De er jo ikke dumme.

For det andre er det en klar tendens til å se Russlands politikk som resultat av en korrupt og autokratisk elite i Moskva; et moralsk avstumpet ledersjikt som det ikke er grunn til å feste lit til i forhandlinger. Vilkårene for politisk dialog har egentlig i lang tid vært svært vanskelige, kanskje umulige. Russlands planlagte overfall på Ukraina viste da også at de diplomatiske utspillene i forkant bare var tåkelegging og villedning. Norges E-tjeneste har bekreftet at man observerte russiske forberedelser som pekte mot et angrep allerede høsten 2021.

For det tredje faller Russlands krig mot Ukraina inn i en større systemkonflikt. Krigen er altså slett ikke utløst som en følge av et sikkerhetsdilemma, men ensidig utløst av Kreml på bakgrunn av regimets spesielle ideologi. Det handler om demokrati mot diktatur, der diktaturet viser sin vilje til ekspansjon. Russlands elite, med Putin i spissen, tenker ikke som oss. Krig er så å si en del av regimets DNA.

Hvis Russlands forhold til USA og Nato virkelig var preget av et sikkerhetsdilemma, så ville vel Russland ha handlet annerledes? Vanligvis vil jo stater som er fanget inn i et sikkerhetsdilemma primært være opptatt av å forsvare seg selv. Russland burde derfor, om det var en «normal» aktør, ha betraktet den spente tilstanden de siste månedene før angrepet som beklagelig, og sett etter måter å redusere spenningen. Teorien om et sikkerhetsdilemma tilsier jo at det enkelte land ikke griper til muligheter for ekspansjon med mindre dette anses som vitalt for eget lands sikkerhet. Og Ukraina eller ukrainsk territorium kunne jo ikke tenkes å utfordre Russlands sikkerhet?

De to momentene som allikevel kan gjøre begrepet sikkerhetsdilemma relevant her, handler om stormaktspolitikk og stormaktsideologi. Som kjent har Russland i lang tid – helt siden andre halvdel av 1990-tallet – arbeidet målbevisst for å gjenreise stormaktsposisjonen. I mange år har det også vært et uttalt mål for Russland å utfordre USAs stilling i verden. Det såkalte «unipolare øyeblikk» etter 1989, der USA dominerte verdenspolitikken, ble av Moskva sett på som en ulykke – for verden generelt, og for Russland spesielt.

Allerede midt på 1990-tallet dannet det seg en enighet hos en russisk sikkerhetspolitisk elite om at landet ikke kunne følge et integrasjonsspor i forhold til Europa og til Nato. Dersom landet skulle utøve stormaktstatus, beskytte egne interesser, inkludert russiske minoriteter utenfor Russlands grenser, måtte landet ha en form for hegemoni over «det nære utland», som det gjerne het for noen år siden. Det ble også viktig å vise at det internasjonale systemet ikke lenger var unipolart, men multipolart, og at Russland fortsatt var en betydelig stormakt. Ved å bestride USAs handlemåte i Serbia, Irak og i Syria, har Russland understreket det poenget.

Men viktigst av alt er tross alt det russiske nærområdet. Kreml så det slik at «roserevolusjonen» i Georgia 2003, «oransjerevolusjonen» i Ukraina i 2004 og «tulipanrevolusjonen» i Kirgisistan 2005 alle var iscenesatt av USA, i kompaniskap med andre vestlige land. Målet for vestmaktene var å underminere Russlands maktposisjon ved å undergrave det russiske hegemoniet. Det samme mønsteret gjentok seg ifølge Putin i 2008, da Natos toppmøte i Bucuresti vedtok at de tidligere sovjetrepublikkene Ukraina og Georgia ville bli medlemmer i Nato i framtiden. Det samme skjedde også i 2013, da EU tilbød Ukraina en assosieringsavtale. Både i 2008 og 2014 grep som kjent Russland inn med militær makt overfor henholdsvis Georgia og Ukraina.

På denne bakgrunnen er det sannsynlig at et sikkerhetsdilemma virkelig har eksistert, og trolig også vært en virksom kraft i Russlands politikk. Dilemmaet har i tilfelle vært intimt knyttet til Russlands stormaktsposisjon. I russisk stormaktsideologi er USA den reelle motparten, ikke Ukraina i seg selv. Russland har ikke på noe tidspunkt betraktet Ukraina som en stat uten bindinger til Moskva, fri til å gjøre egne valg uavhengig av regimet i Kreml.

Sikkerhetsdilemmaet henger med andre ord sammen med kravet om at Ukrainas utenrikspolitikk må tilpasses russisk strategi, noe verken Ukraina eller vestlige land har kunnet akseptere.

Forut for angrepet på Ukraina ble de russiske kravene enda mer radikale. I tillegg til at Russland betrakter Ukraina som et lydrike, har russisk stormaktsideologi også blitt transformert.

Den franske historikeren Marlene Laruelle har pekt på en kraftig akselerasjon i Kremls ideologiserte forståelse av verden fra og med 2014. Sammenvevingen av fortidsforestillinger og sikkerhetsperspektiver har økt raskt, noe som har gitt seg utslag i Kremls stadig mer ekstreme narrativ om Russlands fortidige storhet og forholdet til tidligere sovjetrepublikker og østblokkstater. Det vises også i det faktum at alle sikkerhetstoppene som Putin omgir seg med, har eller har hatt ansvar for Kremls historiepolitikk.

Kremls stormaktsideologiske prosjekt har også blitt radikalisert. Det som for noen år tilbake framsto som en styrt historiepolitikk som tjente Russlands strategiske interesser og legitimerte Kremls innflytelse i det post-sovjetiske området, har nå funnet form i en handlingsideologi som ser ut til å overstyre de strategiske interesser. Trolig er det riktig å snakke om en stormaktsideologi som har løpt løpsk. I forlengelsen av dette har Kreml endret sin begrepsbruk. «Det nære utland» passer ikke lenger. Nå snakker Moskva igjen om buffersone, og viser også til begreper som «den russiske verden». Det mest ekstreme uttrykket for den nye balansen mellom ideologi og strategiske interesser finner vi i Putins siste taler, der Ukraina fraskrives enhver legitimitet som suveren stat og reduseres til et feilgrep fra Lenins side.

Russland forsøker nå å forsegle Ukrainas lydrikestatus med blod. En utenrikspolitikk som først hadde som mål å sikre Russlands stormaktsposisjon, men som sikkert også var tenkt å øke statens sikkerhet og det russiske regimets sjanse til overlevelse, kan i ytterste konsekvens komme til å true regimet selv. Putin driver et høyt spill, men i en slik kalkyle betyr det allikevel mindre for Kreml at nyslåtte Nato-medlemmer i Sentral-Europa utvider sin invitasjonspolitikk overfor USA og Nato. Det faktumet at krigen samler Nato er med andre ord ikke et argument mot at sikkerhets sikkerhetsdilemmaet har vært virksomt.

Putins krigspolitikk er fullstendig ødeleggende, og fortoner seg som irrasjonell. Allikevel skal vi være forsiktig med å redusere det hele til en gal manns verk. Det er fortsatt fullt tenkelig at Russlands Ukraina-politikk opprinnelig fulgte et strategisk spor, og at dette blant annet handlet om egne stormaktsambisjoner, men også om frykt og usikkerhet, særlig overfor USA. Etter hvert har trolig ideologisk baserte trusselforestillinger gjort Moskva enda mer oppsatt på mulige «dominoeffekter», noe vi kan anta medvirket til at Putin ga sin angrepsordre.

Vi bør derfor fortsatt være åpne for at russiske sikkerhetspolitiske argumenter og interesser har hatt en betydning, i kombinasjon med Russlands stormaktspolitiske målsetninger, det autokratiske regimets korrupte og antidemokratiske virkemåte, og en stadig mer oppblåst ideologi. Det er et mørkt og dystert bilde, men det gir også et håp om en annen løsning på krigen, enn full underkastelse av Ukraina, «landets territorium og alle landets innbyggere».