Korps åpner for fellesskap og tilhørighet, og er en arena hvor nye vennskap vokser fram. Like viktig: Å spille i korps kan gi mestring. Musikalsk samspill har betydning for langt mer enn å utvikle musikkglede. Det har formet meg som menneske.

Frivilligheten som mestringsarena

Jeg var ikke noe stort talent på fotballbanen og klarte ikke løpe mer enn ti minutter av gangen. Jeg ble ofte byttet ut under fotballkamper, kondisen var ikke god nok. Ofte kjente jeg på at det var min skyld at vi fikk mange mål mot oss.

Etter noen år som ung fotballspiller med flere selvmål på samvittigheten, bestemte jeg meg for å søke opptak i korps. Jeg startet på tredjestemmen for grovmessing. Ved siden av min stol raget en høy ungdomsskolejente med et enormt, skinnende blankt instrument. Selv gikk jeg i tredje klasse. Jeg kikket stadig bort på jenta med strikkejakke og baryton. Sjuendeklassejenta var en erfaren korpsspiller. Før jeg rakk spørre pekte hun hvor i notene vi var.

Mentorrollen som hun tok, skapte trygghet. Jeg kjente at hun ville at jeg skulle få det til. Fokuset var å klare notene, holde rytmen. Tonekvaliteten var kanskje ikke all verdens, men jeg kom meg gjennom. Det var vår, snart mai. Vi øvde på Gammel Jegermarsj, en enkel marsj med stødig rytme. Vi startet og stoppet. Startet og stoppet. Til slutt satt det: Melodilinja fløt godt i treblåsrekka og messingblåsen, stortrommen slo jevn og stødig gjennom hele marsjen. Jeg kunne bare gli inn, finne flyten.

Vi mennesker er forskjellige og har ulike behov og talenter. Frivilligheten speiler disse forskjellene. Jeg klarte ikke å ta ut mitt potensiale på fotballbanen til tross for god støtte fra trener og lagkamerater. Mitt talent fant jeg i musikken.

Korps som fellesskap

Min første 17. mai i korps sitter fortsatt sterkt i minnet. Rak i ryggen og med stolthet i blikket blåste vi liv i gatene: King Cotton. March of Freedom. Gammel Jegermarsj. Vi var alle kledd i signalrøde uniformsjakker, kongeblå hatt med pyntelinje og stjerner på skuldra, en ny for hver 17. mai. Alles blikk var vendt mot oss, folkemengden langs fortauene viftet ivrig med norske flagg. Et stort øyeblikk for en åtte-niåring. Etter 25 år i korpsbevegelsen har jeg også erfart at 17. mai handler om langt mer enn spilling og rett fot til rett tid. Det handler om å sammen improvisere og finne ad hoc-løsninger:

Knappen som løsner fra uniformsjakka må sys på igjen. Skruer på noteholdere må strammes, og i nødstilfeller bindes sammen av gummistrikk. Gnagsårhæler må plastres. Lavt blodsukker repareres. Frosne klarinettfingre må varmes. Regnvåte, sammenklistrede notehefter må lirkes løs og tørkes i full fart. Noen er alt for tynnkledde og må låne varmere klær. Andre holder oppe humøret med å synge, dele morsomme historier eller tar seg tid til en prat med noen som trenger et vennlig blikk.

Alt dette i løpet av noen hektiske minutter i buss på vei til neste sykehjem. 17. mai er en lang arbeidsdag for alle som spiller i korps. I korps er alle stemmer likeverdige og utgjør en viktig del av helheten. Dette gjelder ikke bare musikalsk. Å spille i korps synliggjør mange former for kompetanser og ressurser. Hvem som trenger hjelp – og til hva – er ikke gitt på forhånd. Korps skaper kreative problemløsningsfellesskap på tvers av alder, utdanningsnivå, sosial, kulturell og etnisk bakgrunn.

Musikalske møter

Som korpsmedlem og korpsdirigent har jeg fått oppleve å jobbe med alt fra joik, disko, symfoniske verk, 60-tallsslagere, storband og film-musikk. Sjangerbredden er enorm: You name it, we play it! Korps gir muligheter for å imøtekomme musikalske preferanser i aldersblandede grupper. Dette skaper ikke bare musikalske møter mellom generasjoner, det utvider også rommet for hva pensjonister og ungdom kan snakke om.

En kul 60-tallslåt kan åpne for fortellinger om ungdomstid og livserfaringer som utvider og nyanserer bildet av pensjonister i korpset. Erfarne, eldre musikere kan fra ungdom få kjennskap til populærkultur anno 2022.

Korpsmusikk er også svært godt egnet som verktøy i mangfoldsarbeid. Det finnes så mange gode korpsarrangører og musikere som kan arrangere og tilrettelegge musikk, på måter som gjør at alle kan være med uavhengig av nivå og bakgrunn.

Korps åpner for at ferske aspiranter som kun har lært fem toner, kan spille sammen med godt skolerte musikere med tjue års erfaring. Ung og gammel, nybegynner og skolert, alle kan få utfordringer tilpasset sitt nivå. Dette gjør korps til en viktig arena for generasjonsmøter og krysskulturelle møter. Språklige, kulturelle og aldersmessige barrierer kan viskes vekk, eller gjøres irrelevante når musikk står i fokus.

Frivillighet – en bærebjelke i samfunnet

Å spille i korps var med å forme mitt utdanningsvalg, og som nyutdannet messingpedagog begynte jeg å jobbe som kulturskolerektor i en liten kommune. Min bakgrunn fra korps ble igjen aktuell. Både gamle og unge i Nesna ønsket skolekorpset tilbake igjen, og jeg fikk i oppgave å bygge opp skolekorpset, som over lang tid hadde vært nedlagt.

Hele lokalsamfunnet involverte seg i prosessen. Både gamle og unge, foreldre og skolesystemet, voksenkorpset, sanitetskvinnene og kulturskolen jobbet sammen for at skolekorpset skulle gjenoppstå. Det ble rotet rundt i arkiv etter notemateriell, instrumenter innen treblås og messing ble funnet frem. Leteaksjonen resulterte også i uniformer.

Men det var langt fra nok. Vi trengte flere uniformer, og ikke minst nye instrumenter. Norske kvinners sanitetsforening samlet inn penger til nye instrumenter. I tillegg ble det søkt om midler fra en bankstiftelse. Kulturskolen tilrettela for korps som et eget fag i barneskolen, og voksenkorpset støttet opp om aktiviteten. Sanitetskvinnene bakte kaker til øvinger, så vi hadde noe å glede oss til. Det store målet var å få korpset klar til 17. mai.

En offentlig aktør som Kulturskolen hadde ikke klart dette alene. Gløden, engasjementet og evnen til å mobilisere stort og raskt er kvaliteter som kjennetegner frivilligheten. Samspillet som oppstod mellom det offentlige, ideelle og private var avgjørende for å lykkes.

Det frivillige kulturfeltet utgjør bærebjelken i norsk kulturliv. Det er viktig å synliggjøre omfanget og verdien av den frivillige innsatsen som gjøres. Siden slutten av 1800-tallet har korpsmusikken stått sterkt i Tromsø. For første gang siden pandemien startet kan korpsene igjen fylle gatene på 17. mai. Jeg håper alle tar turen til sentrum for å delta, enten i selve toget, eller med viftende flagg langs fortauskanten.