Gå til sidens hovedinnhold

Koronatiltakene: Det må skilles mellom rettslig proporsjonalitet og politisk uenighet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Advokat Brynjar Østgård har kommet med noen nye refleksjoner om koronatiltakene, som et svar på mine kommentarer til hans første innlegg om truslene mot den norske rettsstaten.

Han peker på at koronatiltakene også har en rekke negative sider (vi er ikke uenige om det), og fremhever at «stikkordet er proporsjonalitet». Det har han helt rett i! Når jeg leser resten av innlegget, er jeg imidlertid usikker på om advokat Østgård klarer å skille mellom rettslig proporsjonalitet og uenighet om politiske prioriteringer. Menneskerettighetene setter grenser for politisk maktutøvelse, men må også gi handlingsrom til å foreta ulike politiske valg. Det er særlig viktig i krisetider. Dersom grensen mellom rettslig proporsjonalitet og politiske prioriteringer blir utvannet, vil demokratiet forvitre og tillitten til rettsstaten vil stupe. Selv om rettslige proporsjonalitetsvurderinger ofte kan være utfordrende, er det viktig at man oppstiller riktige utgangspunkter.

Advokat Østgård hevder at «det ikke [kan] være tvilsomt at statens plikt til å respektere enkeltmenneskets og det sivile samfunns frihet, er mer grunnleggende enn statens plikt til å sørge for mest mulig helse for flest mulig, spesielt når prisen er høy.» Dette viser en grunnleggende misforståelse om hva retten til liv og helse innebærer. Det handler ikke om å maksimere helsetilbudet, men at staten er forpliktet til å beskytte sårbare grupper mot potensielt livstruende farer, og i rimelig utstrekning er forpliktet til å tilby livreddende helsehjelp. Dette gjelder ikke bare noen få «oldiser» som Østgård synes å gi uttrykk for, men også for en rekke andre sårbare grupper. Dette skal veies opp mot midlertidige negative konsekvenser for andre rettigheter og friheter.

Retten til liv og helse, korrekt definert, er det nærmeste vi kommer en absolutt menneskerettighet. Denne retten kan det generelt ikke fravikes fra (derogasjon), selv i krisetider, jf. EMK artikkel 15. Det samme gjelder etter Grunnloven § 93. For andre rettigheter og friheter, som forsamlingsfriheten og respekten for privatlivet, er det ikke noe forbud mot derogasjon i krisetider. Retten til liv og helse må derfor i utgangspunktet veie tyngre enn nevnte friheter ved en rettslig proporsjonalitetsvurdering. Andre momenter spiller også inn. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har f.eks. i en sak mot Storbritannia uttalt:

“a wider margin of appreciation must be accorded to State authorities in regulating a particular assembly the further that assembly moves from one of a political character to one of a purely social character.” (avsnitt 50)

Fritt oversatt betyr det at EMD gir myndighetene større handlingsrom til å nekte ungdommer å samles til en fest, enn den vil gi hvis ungdommer samles for å demonstrere. Selv om nordlendinger er glad i å ta seg en pils sammen, har altså ikke denne retten det sterkeste menneskerettslige vernet.

Når dette er sagt, vil jeg understreke at retten til liv og helse ikke kan berettige alle mulige inngrep ovenfor borgerne. Det er derfor viktig at vi fortsetter å diskutere både lovlighet, og politisk hensiktsmessighet, av ulike koronatiltak. Advokat Østgård har markert seg som en viktig kritisk stemme i debatten. Jeg vil imidlertid oppfordre han til å i større grad skille mellom de to diskusjonene, særlig når han gir rettslige råd til ungdommer i det offentlige rom.

Kommentarer til denne saken