Gå til sidens hovedinnhold

Koronaforskere for handlingslammelse

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En gruppe av forskere har i universitetsavisa Khrono reist kritikk mot massetestingsprosjektet som nå blir iverksatt ved Universitetet i Oslo (UiO).

Forskerne som har signert det aktuelle leserinnlegget har gjennom hele pandemien markert seg i offentligheten som skeptiske til helsemyndighetenes koronatiltak. Senest på Dagsnytt 18 torsdag 4. mars ga professor Mette Kalager uttrykk for at tiltak må unngås, hvis det ikke foreligger vitenskapelig dokumentasjon for at de helsemessige gevinstene trumfer ulempene forbundet med spesifikke tiltak.

Denne typen krav gjenspeiler en lineær tankegang som søker å måle effekter av moderate variasjoner av tiltak og smitte i et samfunn der smittetrykket er sammenlignbart med det vi har i dag. Og jussprofessor Hans Petter Graver unnlater sjelden å snakke om forholdsmessighet og proporsjonalitet. De glemmer begge at en epidemi ikke er et lineært fenomen.

Det disse forskerne ikke tar inn over seg er at en epidemi ute av kontroll vokser eksponentielt, mens tiltakene som skal til for å hindre denne eksplosive veksten kan være moderate. Det kan altså godt være riktig å gjennomføre tiltak som har større negative konsekvenser enn epidemien har i dag, hvis det kan forhindre en ukontrollert smitteutvikling med massive konsekvenser.

Tiltaket med massetesting ved UiO vil uten tvil lette smittesporingen ved universitetet og føre til mer effektiv kontroll med smitten. Det innrømmes også av forfatterne av innlegget. Det vil føre til at færre blir syke, og til at studenter vil bidra mindre til generell smittespredning i Oslo, og kanskje i hele landet.

I stedet for å omfavne dette som et effektivt smittereduserende tiltak som er helt uten skadelige helsemessige konsekvenser, velger imidlertid Kalager & co den sære innfallsvinkelen å oppfatte tiltaket som et pilotprosjekt for en vitenskapelig studie og å kritisere tiltaket på det grunnlaget.

Et pilotprosjekt er en forstudie for et større prosjekt. Det ligger ikke i begrepet pilot at prosjektet nødvendigvis er et vitenskapelig forskningsprosjekt. Et suksesskriterium for dette prosjektet vil være om det lar seg praktisk gjennomføre med stor deltakelse fra studenter og ansatte. Det ville nemlig bety at tiltaket vil kunne skaleres opp og styrke dagens TISK-strategi på nasjonalt nivå. TISK står for testing, isolering, sporing og karantene.

Det ville være like urimelig å kreve vitenskapelig holdbar dokumentasjon av resultater fra dette prosjektet som å kreve det samme fra konvensjonell TISK-aktivitet. Vi vet at TISK virker og reduserer behovet for mer inngripende tiltak, selv om vi har få eller ingen vitenskapelige studier som gjør oss i stand til å måle effekten nøyaktig. Skulle vi avstå fra TISK fordi denne dokumentasjonen mangler?

I disse dager er tusenvis av tester foretatt i Tromsø på mennesker uten symptomer og som ikke er nærkontakter. Jeg går ut fra at Tromsøs representant i denne gruppen, professor Ørjan Olsvik, ikke har noen motforestillinger mot denne testaktiviteten. Forfatterne av innlegget bør forklare hva den kvalitative forskjellen mellom masse-testingen i Tromsø og tiltaket ved UiO består i.

Kommentarer til denne saken