Gå til sidens hovedinnhold

Korona-statistikk krøller tungen

«Hvorfor varsler dere strengere tiltak når statistikken viser at andelen positive tester er lavere nå enn for ett år siden?»

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Slik konfronterer programleder Fredrik Solvang helsedirektør Bjørn Guldvog under NRKs Debatten 9. mars. Guldvog svarte at dette skyldes økende smitte i kombinasjon med fremveksten av den mer smittsomme koronavirusmutanten. Denne teksten tar utgangspunkt i hva han burde lagt til.

Når det gjelder forholdet mellom smitteverntiltak og smittetrykk, følger jeg helsedirektøren på at viruset har endret seg og at tiltakene derfor bør endres i samme takt. Jeg vil imidlertid fremme et underkommunisert poeng som viser at Solvangs spørsmål bygger på en utbredt misforståelse.

Først vil jeg imidlertid si at det er naturlig at folk flest er mest opptatt av dødstallene. At færre dør av korona kan dels skyldes at flere er vaksinert, og dels at de mest utsatte allerede er døde. Selv om dødstallene er synkende, vil en stor økning i smittetrykket relativt raskt kunne sette helsesystemet ut av spill. Det er derfor «dugnaden», som strengt tatt ikke er en dugnad, fortsatt er viktig.

I Debatten har professor Mette Kalager naturligvis rett i at antall koronasmittede er forventet å øke når flere testes. Når man leter hos flere, finner man selvsagt mer fordi det alltid vil være mørketall i form av smittede som ikke får viruset påvist. Smitteantallet er derfor ikke et presist mål på smittestatusen i en gitt befolkning, selv om det gir en pekepinn.

På den annen side er andelen positive tester (andelen positive av de som tester seg) også et dårlig anslag på smittesituasjonen. Hver positiv test pålegger jo, eller man i blir i hvert fall sterkt oppfordret, alle nærkontakter å teste seg, også når de ikke har symptomer.

I mange tilfeller, for eksempel i skoleklasser, vil én positiv test i kohorten (her forstått i pandemiforstand) medføre at flere titalls personer testes. Dersom alle i en skoleklasse på 30 elever blir smittet og vi legger til grunn at hver elev har fire nærkontakter, medfører det testing av 120 stykker. Når så mange testes, og flertallet som regel ikke er smittet, er det ikke egnet til å overraske at andelen positive tester går ned.

Poenget er at når antall smittede øker, synker andelen positive tester, og en høy andel positive tester tyder på få smittede. Ingen av disse estimatene er derfor alene spesielt gode indikatorer på smitteutvikling. Det er denne statistiske spagaten vi står i. Da gjelder det å holde tungen rett i munnen.

Reproduksjons- eller smittetallet, R, er nettopp siktet på denne floken. Tallet er uttrykk for antall personer én koronasmittet i gjennomsnitt smitter videre. Et presist R-tall som gir et mest mulig korrekt bilde av virkeligheten, forutsetter såkalte kjente smitteveier: Man må vite hvem smitten kommer fra for å si noe om hvor mange en smittet har smittet. Dette kriteriet vil imidlertid aldri helt tilfredsstilles fordi noen smitteveier vil være ukjente.

Folkehelseinstituttet bruker derfor statiske modeller, såkalt modellering, for å estimere R-tallet basert på befolkningsdata, mobilitetsdata og antagelser om sykdomsutvikling, blant annet basert på hvor mange dager det tar før man blir syk, hvor lenge man er smittsom og andelen av de smittede som innlegges på sykehus.

Fordi koronasmitte normalt fører til eventuell sykehusinnleggelse 10-14 dager etter at man er smittet, er ikke bare R-tallet beheftet med statistisk usikkerhet i form av slingringsmonn, men også med en tidsforsinkelse slik at R-tallet ikke sier noe om situasjonen akkurat nå.

R-tallet er komplisert og umiddelbart ikke det mest formidlingsvennlige, men det er altså den beste predikatoren for smitteutviklingen. Da bør det også brukes i det offentlige ordskiftet og ikke forkludres med estimater som antall smittede eller andelen positive tester, ikke minst for å unngå misforståelser.

Fordi det ikke meg bekjent publiseres R-data på by- eller kommunenivå grunnet personvernhensyn, men bare på fylkes- og landsnivå, er det først og fremst nasjonale medier som bør rapportere R-tallet. Tallet har imidlertid også relevans for mange lokalmedier fordi et fylkes reproduksjonstall sier noe om smittetrykket i en kommunes nærliggende geografiske miljø.

Medienes og særlig lokalmedienes stadige, ja daglige, rapporteringer om antall smittede gir i beste fall en indikasjon på smitteutviklingen, men det burde være en smal sak å rapportere dette i samspill med hvor mange som er testet. Da blir det mer meningsfullt.

Nyheter om antall smittetilfeller er interessant nok, men bør leses kritisk. For eksempel står antall smittede og andelen positive smitteprøver i et motsetningsforhold: når det ene øker, synker antagelig det andre. Derfor kunne Guldvog svart Solvang under Debatten at den lave andelen positive smitteprøver ikke nødvendigvis er et godt tegn, snarere tvert imot.

Begge disse tallene – antall smittede og andelen positive prøver – må derfor tilnærmes med en klype salt, og de er neppe egnet til å dra uomtvistelige konklusjoner. Ikke la koronastatistikken krølle tungen.

Kommentarer til denne saken