På mai-møtet i Arktisk råd i Reykjavik møtes tre mektige konkurrenter om ressurser i Arktis: medlemslandene Russland og USA og observatørlandet Kina. Island har hatt ledervervet i rådet de to siste årene, og gir nå stafettpinnen til Russland. Alle de nevnte stormakter har ambisjoner i Arktis – Russland legger listen høyest. I forkant av møtet 19. – 20. mai kom Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov med kritikk av Vesten, og avla Norge en visitt spesielt; det siste fordi norske myndigheter lar NATO slippe til i Arktis, som han sier (NTB-AFP 17. mai). Det er den nye samarbeidsavtalen mellom USA og Norge han har i tankene, med forberedelser for stasjonering av amerikanske fly, spesielt strategiske bombefly på tre norske flyplasser og amerikanske marinefartøyer på en norsk orlogsstasjon. Uttalelsen er interessant i den forstand at den indikerer at dersom det kun, eller hovedsakelig var norske marinefartøyer og overvåkningsfly som opererte i regionen, så var det uproblematisk. Russland ser nok gjerne at Norge er NATO i nord.

At Lavrov skulle mene at det er opp til Norge hvilke NATO-land for øvrig som får slippe til i denne delen av Arktis, står imidlertid ikke til troende, og uttalelsen blir hengende litt i luften – nærmest som en invitasjon til diskusjon. I tillegg til amerikanske seiler også kanadiske, britiske, franske og nederlandske marinefartøyer, og selvsagt norske, i arktiske farvann. Norge har vært tilbakeholdende med deltakelse i seilinger i Barentshavet som kan virke provoserende på russerne. Vi må imidlertid se Lavrovs uttalelse som nok et skremmeskudd, men samtidig huske at Russland er avhengig av et lavt spenningsnivå for å kunne utnytte ressursene i den delen av den arktiske region som de gjør krav på.

Problemets kjerne er at Russland strekker sitt krav ganske langt, så langt at landets arktiske kontinentalsokkel strekker seg til Nordpolen. Kravet er meldt til FNs kontinentalsokkelkommisjon, og får Russland medhold kan forhandlinger med andre arktiske stater føre til at man fra Kreml kan kontrollere ca. 1,2 millioner kvadratkilometer av arktiske farvann. Kan en stat dokumentere at kontinentalsokkelen strekker seg lenger ut enn den eksklusive økonomiske sonen, har den automatisk suverene rettigheter til ressursene på havbunnen også utenfor den økonomiske sonen.

I 2007 plantet russerne et flagg på Nordpolen – på havbunnen – for å markere at de mener at polpunktet er på deres kontinentalsokkel. Særlig kanadierne reagerte på det, da de mener å ha samme rett til dette punktet. Ser man på kartet er det nettopp disse to land som har de største kystområder i Arktis, og derved også de største kontinentalsokler. Det danske Grønland har også en stor landmasse i Arktis, og danskene har overlappende krav med det russiske på sokkelen mot Nordpolen. Hadde USAs forrige president fått kjøpe Grønland, noe han faktisk, og helt seriøst gjorde et fremstøt for, så kunne prestisjekampen om eierskap til Nordpolen blitt ganske underholdende. Det kan imidlertid gå tiår før de nevnte krav blir ferdigbehandlet i FNs kontinentalsokkelkommisjon, og når kravene er sluttbehandlet er de ikke juridisk bindende, kun et grunnlag for forhandling mellom partene som berøres.

I mellomtiden er det viktig at det blir trukket opp noen regler for de arktiske staters atferd i havområdene utenom respektive økonomiske soner, regler som er til å leve med – et modus vivendi. Vi er ansvarlige for å holde den arktiske kysten trygg, for dette er vårt land og vårt vann, sa Lavrov også ved ovennevnte anledning. Om vi tolker ham i beste mening er det russisk territorialfarvann Lavrov mener - men han mener sikkert også den russiske økonomiske sone, selv om den er internasjonalt farvann. Ved å borde et Greenpeace-skip i 2013, som beveget seg i nærheten av, men på sikker avstand fra en oljeplattform i russisk økonomisk sone ved Novaja Semlja, viser Russland at de mener at slike soner er «deres vann». I verste fall har Russland foregrepet resultatet av Kontinentalsokkelkommisjonens behandling, og da antar Lavrov uttalelse om «våre vann» en forestilling om et «Mare Sovjeticum» i store deler av Arktis. Det blir det bråk av om de rivaliserende parter ikke begynner å snakke sammen over bordet, ikke bare med mediene som høyttalere.

Arktisk råd har en viktig oppgave. Sekretariatet ligger i Norge – i Tromsø – og vi skal overta ledelsen om to år etter Russland. Vår statsminister har sagt i Sikkerhetsrådet at hun ønsker drahjelp fra USA for å ta gode grep i Arktis for å møte klimautfordringene, utfordringer som er Arktisk råds primære ansvars- og arbeidsområde. Tiden og mulighetene er der, og om Norge ikke er en militær makt som ruver, så er vi en «stormakt» i fredsdiplomati, og bør tilby våre ressurser, diplomatiske og faglige i bestrebelsene på å dra i gang en dialog som setter felles utfordringer, som egentlig er av eksistensiell karakter, foran økonomiske egeninteresser. Motivasjonen bør være tydelig: finner man ikke frem til kjøreregler for fredelig sameksistens i Arktis inntil grensene er bedre klarlagt, kan det bli så som så med ressursutnyttelsen. Det kan bli kontinuerlig høy spenning og konflikter i stedet. Ingen er tjent med det.