Leder i Norske Samers Riksforbund Vidar Andersen påstår i sitt svar til meg at samisk politikk ikke bidrar til konflikt. I mitt innlegg hevder jeg at den moderne samepolitikken har et (for) sterkt fotfeste i Altakonflikten, og at den så absolutt bidrar til konflikt. Ofte av gode grunner, men dersom samisk politikk skal være en drivkraft i det moderne Sápmi, så må konfliktene dempes og konfliktløsing må prioriteres.

Finnmarks historie er en historie om konflikt

Det er noe nesten iboende konfliktfylt i norsk samisk politikk, og det har «alltid» eksistert en konfliktfylt spenning mellom folkeslagene her i nord. På starten av 1800-tallet bodde det rundt 5000 samer i Finnmark – nesten tre ganger så mange som antall nordmenn. Hundre år senere var folketallet økt til 33 000, hvorav 18 000 var nordmenn, 10 000 samer og 5500 kvener. Denne befolkningsveksten og endringene i de etniske gruppenes relative størrelse kan best forklares med myndighetenes målsettinger om en større norsk befolkning, og lovendringer tilrettela for en slik utvikling.

Jordutvisningsresolusjonen av 1775 som sikret privat eiendomsrett til jord, fiskeriloven av 1830 som fjernet restriksjoner på fremmedfiskeres tilgang til fiske i Finnmark, og jordsalgsloven av 1902 som krevde at den som skulle ha jord måtte kunne tale og skrive norsk, la på ulike måter til rette for tilflytting til Finnmark. Den norske stat har med andre ord gjort sitt for å skape en struktur som produserer og viderefører konflikt i regionen.

Men det samiske må også ta ansvar for eget bidrag til konflikt. I et stort og voksende samisk beiteområde har det naturlig nok oppstått mange typer konflikter. Konflikter i forbindelse med utøvelsen av reindrift, om antall dyr det er lov å inneha, om adgang til beiteområder, konflikt med jordbruket, konflikter mellom reindriftssamer og andre samer, og konflikter mellom reindrift og industri.

Reindriften har endret seg dramatisk de siste tiårene, og næringen har mildt sagt vokst i både antall og geografisk omfang. Forbindelsen mellom flokken og utøverne har tatt til å løsne – det vil si at en ekstensivering er i gang. Ny teknologi har forsterket utviklingen, og for å bevare kontroll over flokken har mobilitet kommet i fokus. Med mobile motorkjøretøy kjemper utøverne med å få kontroll over stadig større reinflokker, og reinens tamhet blir utfordret.

Der reindriften har ekspandert, har det tradisjonelle jordbruket vært på vikende front. Grunneiere opplever at reindriftsutøvernes ekspansjon og delvis økonomiske suksess til en viss grad har skjedd med basis i deres beiteressurser, og at ekspansjonen har vært et hinder for grunneiernes bestrebelser med å skaffe seg næringsinntekter fra utmarkseiendommene. Dette har vært særlig markant i nord.

Politisk makt og politisk konflikt

Utviklingen og ekspansjonen av reindriftsnæringen er en samepolitisk seier muliggjort av Sametingets opprettelse i 1989, og medfølgende samisk innflytelse og makt i det politiske Norge. Utviklingen har utvilsomt vært positiv for store deler av Sápmi, men den har også vært en kilde til konflikt i lokal og regional politikk. Sametinget har siden 2009 hatt innsigelsesrett etter plan- og bygningsloven, noe som har skapt konflikt rundt etablering av industri og infrastruktur. Sametingets viktigste kampsak i utbyggingssaker har vært konsekvensen for en ekspanderende reindrifts arealtilgang. Også internasjonale prosesser har økt samisk selvbestemmelse, og her har det skjedd endringer som i økende grad påvirker brede samfunnsprosesser som ofte virker langt utover det strengt samiske.

Gjenerobring av egen kultur

I et samfunn der en undertrykket minoritet kjemper for sine rettigheter vil konflikter være uunngåelig og nødvendig. I løpet av de siste 50 årene har vi samer gjenerobret vår historie og vår kultur, og det har skjedd gjennom konflikt – vi fikk det ikke gratis. Å vinne tilbake sin egen historie og sin egen kultur, for så å bygge opp igjen et folks selvfølelse er en meget stor og kompleks oppgave når historien og kulturen det dreier seg om har vært undertrykt, tilsidesatt og ønsket bort. For mange samer var denne historien og kulturen sett på som noe nedverdigende, og fortiden representerte noe svært smertefullt. Den samepolitiske bevegelsen valgte å snu dette negative bildet på hodet, og hentet fra rikdommen av samisk kultur virkningsfulle symboler som ble brukt i den etniske revitaliseringsprosessen.

Slike gjenerobringsprosesser er imidlertid avhengig av enkel symbolbruk for både å markere den etniske egenart utad, og for innad å slutte rekkene opp om en felles sak. Vi bedrev en «symbolsk krigføring» mot alt det norske, med nøye utvalget symboler og markører som representerte et unisont samisk samfunn utad, med enkle oss/dem-kategorier og stereotypier. Det er klart det blir konflikt av sånt!

Fortsatt samme oppskrift

Og den samepolitiske strategien er fortsatt den samme: en stemme, et folk, en politikk, og en minoritet. Utfordringen oppstår når det blir så viktig å fortelle et narrativ at divergerende samiske stemmer blir undertrykket eller avfeid. Det anses som skadelig for den samiske saken når interne røster taler imot det rådende narrativet, og fokuset ligger fortsatt på å samle rekkene.

Den samiske balansegangen er krevende. Som medlemmer av en kultur som er kommet i en minoritetsposisjon og som har vært undertrykt og forsøkte utradert, er vi – enten vi er det bevisst eller ikke – bærere av en etno-historie full av personlige nederlag, fordi hverdagen i det nye samiske samfunnet som har vokst fram i etterkrigstidas Norge har vært en konstant kamp om hvordan man skal være same samtidig som man er deltaker i det norske samfunn. Og dette er en kamp som utspilles langt ned i de små hverdagsdetaljer, i alt fra kles- og bostil til opprettelse av egne representative organer. Det ligger en forventning om å kjempe den samiske rettighetskampen, og til tross for stadig større rettigheter er den samepolitiske retorikken like hard som på 70-tallet.

Det eksisterer et sterkt ønske i samiske lokalsamfunn om en fortsatt tilværelse i det samiske. Men det samiske samfunnet og samebevegelsen må akseptere at de nye livsformene vi ser i dag er uttrykk for en kreativ fornying eller modernisering av samisk livsstil og ikke etterligninger, blandingsprodukter eller fornorsking. Vi må akseptere og godta at man kan være same og samtidig ønske utvikling av arbeidsplasser, industri og moderne infrastruktur i samiske kjerneområder. En er ikke mindre same av den grunn.

Slik jeg ser det står det samiske samfunn ovenfor et veivalg. Felttoget for å få tilbake den tapte historien og kulturen har langt på vei lykkes. Nå er utfordringen å utforme den «moderne samiske nasjon» i praksis. Da må nye politiske strategier og virkemidler tas i bruk, og konflikt må byttes ut med konfliktløsing.