Gå til sidens hovedinnhold

Kommunene er bunnplanken i den nasjonale krisehåndteringa

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Beredskap, risiko og sårbarhet har i 2020 fått et fokus som vi aldri kunne tenke oss. Planlegging og praktisk gjennomføring av krisetiltak er blitt en del av den kommunale hverdagen. Jeg har siden mars konkludert med at kommunene er bunnplanken i den nasjonale beredskapen. Derfor er jeg svært spent på hva som blir konklusjonene når håndteringa av koronapandemien evalueres. Kan det bli som min rådmann har spådd: En haug med nye stillinger i diverse direktorater som skal planlegge og fortelle mer om hva kommunene skal gjøre i krisesituasjoner?

Vadsø kommune hadde før pandemien en bra beredskapsplan, erfaren kriselelse, vi hadde gjennomført øvelser og fått bra skussmål fra Fylkesmannen. Men vi hadde ikke planlagt for en pandemi med så store samfunnsmesssige konsekvenser. Vi hadde imidlertid en oppdatert smittevernplan, og vår generelle beredskapsplan som ga et godt grunnlag da vi satte kriseledelse 11.mars. Vi gjorde en underveisevaluering i juni, som viser at mye gikk bra, men også forbedringspunkter.

Som ny ordfører er jeg imponert over den kommunale organisasjonen sin evne til å ta på seg helt nye oppgaver. Komme med nye løsninger, agere raskt, se sammenhenger, endre rutiner, kommunisere internt og eksternt og samtidig vise enormt engasjement og omsorg for menneskene i lokalsamfunnet.

Og her er jeg ved kjernen i min konklusjon for hva vi har lært av denne pandemien. Det er de som er nærmest befolkningen – les kommunen – som blir det viktigste redskapet også i nasjonale krisesituasjoner. Vi er nærhet og vi kjenner alle grupper i kommunen. Et av de viktigste spørsmålene i evalueringa av pandemien må derfor bli hva som kan og må gjøres for å sikre at kommunene blir enda bedre i stand til å gjøre den store jobben som vi blir pålagt.

Jeg mener at nye ressurser og mer kompetanse på beredskap må sees i sammenheng med det praktiske som må skje lokalt. Vår førstelinjetjeneste - dvs si de som møter unger, skoleelever, eldre, utsatte grupper osv – skal føle trygghet for at innsatsen blir sett og forstått. Det er det altomfattende, praktiske ansvaret som utfordres i en kommune under en pandemi. Vi skal sikre kontinuitet når mange ansatte havner i karantene samtidig.

Dette handler noe om politisk ledelse på lokalt nivå som skal inspirere og motivere. Men det handler spesielt om regjeringen og statsrådene, som dag ut og dag inn står på sine pressekonferanser og forteller hva som skal gjøres. En statsråd snakker om tiltak i barnehagene, en annen statsråd om skoleelevene, en tredje om de eldre og en fjerde om næringslivet. Realiteten er at alle statsrådene snakker til den samme kommunen. Det er her det vaskes, settes sprøyter, smittespores, informeres, trøstes, bygges sluser, drives hjemmeundervisning, vaktplanlegges, etableres smittehotel osv osv. Det er her de vet om det faktisk er nok smittevernutstyr.

Mitt nyttårsønske er at det blir fokus på kommunenes rolle i de evalueringene som gjennomføres underveis og etter pandemien med et tydelig mål om å styrke og utvikle denne lokale krisehåndteringsrollen. Det gjelder både små og store kommuner. Kan det bygges opp en form for regionale beredskapsnoder – gjerne som samarbeid mellom kommuner – der det settes inn ekstra ressurser til planlegging, akuttberedskap, utstyr osv? For eksempel etableringer av en helsemessige beredskapsnoder – i tillegg til dagens tilbud i spesialisthelsetjenesten - med disponibel sengekapasitet som kunne utstyres i forhold til forskjellige scenarier, og der det var mulighet for mobilisering av ekstra helsepersonell. Det er mye helsepersonell som i hverdagen har sine roller og oppgaver, men som under en krise må kunne disponeres annerledes.

Statsforvalteren (Fylkesmannen) har pr i dag et beredskapsansvar som også skal sikre samordning mellom kommunene. Pandemien har vist meg at dette nivået må styrkes spesielt kommunikasjonsmessig for å få til en tettere og bedre dialog med kommunene. Den meget omtalte og utskjeldte søringkarantenen er et eksempel på at kommunene måtte ta ansvar når Fylkemannen ikke ville. Og det er jo en slags skjebnens ironi at det var nettopp Fylkesmannen, som på vegne av staten, fikk i oppgave å «strekke» opp» kommunene når man i ettertid oppdaget at dette var tiltak som staten – og NHO – ikke ville ha.

Alle håper at vi skal slippe en så omfattende krise som pandemien har vist seg å være. Men samtidig sier mange at vi må forberede oss på mer av dette. Her snakker vi om en internasjonal krise der nasjonalstaten tar ansvar hos oss. Lærdommen her er at selv om nasjonale kriser krever nasjonale tiltak, så må vi bli flinkere til å lese regionale forskjeller og kunne sette inn tiltak i forhold til disse regionale forskjellene.

Kommunene har gjort og gjøre en fantastisk jobb i en utfordrende koronatid. Det står det stor respekt av og derfor har jeg forventninger til at de som evaluerer krisehåndteringa har sett oss.

Kommentarer til denne saken