Jeg har sett at advokatenebrødrene Brønner representerer Guttorm-gruppen i Karasjok i saken om Karasjok-områdets eierforhold. Det var sist et oppslag i Ávvir om dette. Nå har jeg da også visst om dette fra tidligere, men det møtet som ble avhold fant jeg ikke frem til på nettet.

Vi kan se at Guttorm-gruppen i utgangspunktet har satt frem påstand om at det er den samiske befolkningen i Karasjok som eier grunnen. Den andre gruppen med kommunen og endel organisasjoner har fulgt opp Finnmarkskommisjonens konklusjon om at det er lokalbefolkningen som eier området. Begge gruppene konsentrerer seg dermed om HVEM som eier området.

SOHPAR har også tidligere vært på det samme sporet om hvem som eier grunnen. Vi har uttrykt det slik at det er den samiske befolkningen, eller de samiske slektene, som har konstituert eierretten, men at bruken selvsagt skal tilrettelegges og tilpasses for alle utifra den enkeltes ståsted.

Når man skal definering en eier, så krever det også en eksagt måte å identifisere eier på. Det er utfordrende å kunne skille mellom samer som grunneier og andre i lokalbefolkningen. Det er ikke noen ordninger i vårt samfunn som identifiserer samene, annet enn i valgmanntallet. Det er på grunn av mangel på formell identitet vi har sagt at det må være den samiske slekt (sohka på samisk) som konstituerer grunneierretten. Slektslinjene er det mulig å følge. Men siden eier uansett er formelt vanskelig å identifisere, så må vi heller definere samenes rettigheter som geografiske rettigheter og avgrense disse geografisk. Slike områder kan i Norge være adskilt, men organisatorisk, politisk og juridisk sammenhengende.

Derfor er det konseptet om identifisering av hvilke geografiske områder som vi kan kalle for samiske områder i Norge, som må være den riktige fremgangsmåten å løse rettsavklaringen på for samene som folk. Denne avklaringen er egentlig et politisk teama, mer enn et tema for rettsapparatet.

Det er av den enkle grunn at samene ikke har råd til å risikere å tape retten til å ha egne områder i Norge.

Fefo, slik den er skrudd sammen, representerer ikke det vi kan definere som et "samisk område». Dersom rettsapparatet skulle føre til at alle områdene i Finnmark «eies» av Fefo, så er samenes rett, slik det er innrømmet i ILO art. 14.1 første setning og i FNs Urfolksdeklarasjon art. 26, tapt. Urfolkenes grunneierrett til sine egne områder gjelder ikke bare spørsmål om forvaltning av grunn, men om avgrensning av geografiske områder, hvor urfolk også har et utvidet politisk samfunnsmandat. Den retten kan ikke fratas urfolk ved en dom. Derfor må vi også gå videre politisk med spørsmålet om hvilke områder i Norge som kan anses for å være samiske områder.

Når det gjelder Karasjok, så måtte stevningen gå ut på at det er et samisk område. I det må det ligge at samisk språk, kultur, næringer og samfunn som sådant skal ha prioritet i det offentlige samfunnet for alle i lokalbefolkningen. Alle som bor i området, blir å anses som samer på det samfunnsmessige planet. Da har alle også rettigheter og plikter som samer. Hovedpoenget med hele reformen er at det er den samiske kulturen med språk og samfunnet i alle dets avskygninger som skal revitaliseres og utvikles. I løpet av 2 til 3 generasjoner vil språket og kulturen være naturlig for de aller fleste. Alle må integreres aktivt i det samiske samfunnet.

Det neste nivået i rettsavklaringen er avklaring av private individuelle og gruppevise rettigheter innenfor de samiske områdene. Ideelt skulle man her ha vedtatt noen grunnleggende egne regler for hvordan samene oppfatter eiendoms- og bruksrettigheter i det samiske samfunnet. En «grunnlov» og tilhørende «lovregler" for ulike forhold. Så skulle man hatt noen egne prosedyrer for rettsapparatet, som bidro til at det interne samfunnet kjenner denne typen rettsavklaringer som fult legitime og ønskelige.

I dag er Fefo, som egentlig er en interessepart utenfor de samiske områdene, en aktiv motpart mot private samiske rettighetshavere. Det hele er ganske absurd. Hvordan kan Fefo være interessepart i bruks- og eierforhold som ligger utenfor deres mandatområde, jfr. også FL §5. Innenfor de identifiserte "samiske områdene» har ikke Fefo noen rolle.

Det er strukturelt feil at man ikke først avklarer at dette er et samisk område og først deretter går igang med juridisk avklaring av private eiendoms- og bruksrettigheter. I de sakene er Fefo ute av bildet, fordi disse områdene i h t FL §5 ikke tilligger Fefos ansvarsområde.

Det er med andre ord grunnleggende sider ved rettsavklaringen som ikke er på plass eller er på feil plass.

Hvis vi nå hadde fått organisert Karašjoga NORAS (eier- og forvaltningsstyret for Karasjok) og blitt enige om et grunnleggende innhold for området, slik at det ble entydig oppfattet som et samisk område, så burde de 2 interessegruppene i Karasjok kunnet gå sammen og stå bak et felles krav. Da ville man unngått spørsmålet om hvem som er eier av området og heller nedfelt formålet med avgrensingen av det geografiske området. Såvidt jeg har kunnet se, så er det lite uenighet om formålet.

Formålet med de "samiske områdene» er langt på vei også gitt i eksisterende nasjonal og internasjonal lovverk. Det bør derfor ikke være problematisk å enes om et godt utgangspunkt for formålet. Nå skulle vi ha identifisert og avgrenset de områdene i Finnmark, som skal betegnes som "samiske områder». Resten blir å anse som «felles områder» i tråd med ILO 169 art. 14.1 2. setning.

Det er ikke et alternativ at «lokalbefolkningen» i Karasjok skal eie området og at det skal forvaltes av Fefo, slik enkelte ser ut til å mene. De samiske områdene kan få egne eier- og forvaltningsstyrer ved NORAS. Disse lokale forvaltningsenhetene burde da gå sammen og organisere et felles samisk ansvar for de samiske områdene. Ting som kan gjelde eller være felles for alle områdene kan ivaretas av en felles institusjon SOHPAR.

Tross alt er rettsavklaringen kommet til på bakgrunn av rettigheter som samene kan ha som urfolk og folk. Det hensynet ser nå ut til å være systematisk skjøvet til side. Men får vi i gang en prosess i Finnmark med «identifisering og avgrensning» av samiske områder, så kan den fortsette for resten av landet uten videre langdryge utredninger. Det vil være noen områder utenfor Finnmark, som også må kunne klassifiseres som "samiske områder".