I en felles uttalelse fra ordførerne i de seks største kommunene i Nord-Norge, rettes det en tydelig advarsel mot den planlagte elektrifiseringen av Equinors gassanlegg i Hammerfest, og Wisting-feltet i Barentshavet, som etter planen skal driftes av en 300 kilometer lang strømkabel fra Finnmarkskysten.

Dette er ikke bærekraftig. Og det gir ordførerne i Alta, Tromsø, Harstad, Narvik, Bodø og Rana beskjed om på en måte som ikke kan misforstås. Den planlagte elektrifisering av Melkøya og Wisting må ikke gå på bekostning av samfunns- og næringsutvikling i landsdelen, mener ordførerne.

Men det er nettopp det som er uunngåelig, dersom Regjeringen gjør alvor av en utfattelig dårlig ide. Nemlig å sende en stor del av kraften i Nord-Norge ut til havs for å bruke det på grønnvasking av installasjoner som er fullt i stand til å forsyne seg selv med energi.

Sannsynligheten for at elektrifiseringen av olje og gass-installasjoner vil sette øvrig industrivirksomhet i nord i fare, vil være overhengende.

Siden alle disse ordførerne representerer Arbeiderpartiet, må man legge til grunn at regjeringen lytter nøye. Ap-ordførerne sender et signal som ikke er til misforstå. Uansett hvilket scenario for kraftbehov man legger til grunn, ender man opp med samme spørsmål: Hvem skal prioriteres og hvem skal få tilgang på kraft i fremtiden?

Blir det kraftunderskudd i landsdelen, slik SINTEF tror, vil kraftprisene gå opp og svekke grunnlaget for nyetableringer. Eksisterende industri vil også kunne få økte kostnader og øvrig næringsliv og befolkning vil rammes av økte strømpriser.

Noe av løsningen er, som ordførerne peker på, en nasjonal kraftsatsing i landsdelen. Ordførerne løfter en ambisjon om at Nord-Norge bør iverksette ulike former for kraftutbygging på 30 Twh fram mot 2035.

Alt legger til rette for at Nord-Norge kan være en sentral aktør i både norsk og europeisk energisammenheng de neste tiårene.

Produksjon av blant annet hydrogen, grønt stål og battericeller har potensial til å bidra til å snu noe av den negative befolkningsutviklingen som landsdelen har stått overfor i flere tiår.

Der har de nordnorske ordførerne rett. Men det er skuffende at de ikke også gir et signal om at utvinning av norsk gass i Norskehavet og Barentshavet, med rørledninger til kontinentet, vil bli stadig viktigere for å frigjøre Europa fra sin avhengighet av russisk gass.

Med fornybar kraft i Nord-Norge stiller det seg annerledes. Det krever naturinngrep og vil ha omkostninger. Dersom kraften skal produseres for å gjennomføre et grønt skifte og skape industri og arbeidsplasser i andre land enn Norge, vil legitimiteten forvitre.