Mitt siste innlegg i Nordnorsk debatt, Katastrofevarsel fra fremtiden – et forsøk på å se sammenehenger mellom klimaendinger og Gjerdrum-skredet – ble øyblikkelig halshugget av klimafornektere som med lydløs klukklatter bagatelliserte menneskeskapt klimaforverring. Totalavvisninga ble belagt med 4 brøkprosenter mulig menneskeskapt bidrag, så mikroskopisk lite at menneskets medvirkning nærmest ble nulla ut. Og de plasserte meg i godt selskap, med Norges regjering, som har vedtatt å satse på miljøprosjektet ‘Langskip’, et milliardprosjekt for fangst, transport og lagring av C02 ned i norsk havbunn. Dette ble i kommentarfeltet bagatellisert på denne måten: «Det må altså bygges 5000 anlegg av typen Langskip (0,8 millioner tonn) som sikkert ville redusert CO2 nivået like mye. Nemlig null, nada, ingenting».

Dette står i så diamentral motsats til FNs klimapanel, hvor ca 97 % av verdens klimaforskere deltar, at ‘klimafornekting’ må være et saklig begrep for kommentarspaltistene til mitt smule innlegg. Men det er lite å sperre øynene opp for, så ofte som vi har hørt og erfart klimafornekting i fri dressur. Mitt poeng er da heller ikke å fortelle nytt her, men å rope et varsko om det samfunnsproblem slik vedvarende fornekting skaper. OK, det demper kanskje et personlig ubehag for de som ønsker at virkeligheten skal være kulere enn katastrofer. Kanskje er dette ubehaget tilmed selve drivkraften for fornekterne, å skape en konspirasjonspreget motekspertise til klimaforskerne, og med en påtatt matematisk presisjon for sin egen troverdighet.

Det er derfor fare for at de også har en betydelig følgerskare som liker deres motfortelling. Og siden vårt unge internett har vist oss konspirasjonsteorier som et fenomen i blomstring, må vi også være åpne for at sånn kan menneskeheten alltid ha tenkt og tedd seg, uten at vi har hatt en målestokk for det. I så fall gir det en desto mer alvorlig nåsituasjon for samfunnet og kloden med slike holdninger.

Motforestillinger er et ønskverdig gode og bør oppmuntres, men kan være problematisk om de blir endimensjonale og danner en begeistret aktivistisk gruppe.

Klimasituasjonen er anerkjent som en kamp mot klokka, for å snu og stoppe global C02-oppvarming. Ikke bare har vårt menneskeskapte bidrag bred tilslutning, et flertall av klimaforskerne mener at det menneskeskapte tilmed er hovedårsak til oppvarminga nå.

Og hasteløsninga er politisk handling, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Da er klimafornekting som motkraft til nødvendig handling en samfunnsmessig bremsekloss, især fordi den skaper tvil i alle samfunn. Og den tvilen trøster mang en politiker som står i skvis mellom det presserende handlingskravet og det mer behagelige «vi gjør mye og har ennå tid».

Ikke bare er klimafornekterne mange, de er også aktive og tenker og ter seg i flokk og egne fellesskap for felles støtte i sitt paralellunivers. Det opposisjonelle i klimafornekting og annen konspirasjonstenkning tiltrekkes av et vanlig menneskelig trekk, hvor selvet søker frihet til selv å bestemme. Vi har sett det utfolde seg under trumpismen i USA, hvor store velgerskarer i skyggen av makt- og inflytelses-eliten lar seg begeistre av Trumps selvvalgte sannhet om hvor undertrykt «vi» er av fake media med sine fake news. Dette finner fort fram til de mange i frustrasjon over egen tilværelse. Og det applauderer en ny og selvskapt ‘sann’ fortelling, anført av en markant leder som førerhund. Med motsetninger, konflikt og splittelse i bekymringsfullt følge.