Gå til sidens hovedinnhold

Klimaet kan ikke reddes uten Barentshav-gassen

Alt som var gårsdagens Korrekte Politikk er i ferd med fullstendig å endres. I dag er det kampen for klimautviklingen som overstyrer det meste. Hvem skulle i går ha trodd at det er tvingende nødvendig med en massiv utbygging av naturgassfeltene i Barentshavet for å kunne bidra slik at det monner med Co2-utslippsreduksjoner?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stikkordet er hydrogen, som en hel verden klynger seg til mot en ødeleggende klima-utvikling. Regjeringen med full politisk støtte skriver i øyeblikket så blekket spruter på et veikart for norsk hydrogensatsning – og torsdag kom nyheten om at Yara, Statskraft og Aker Horizon går sammen i landets største prosjekt om produksjon av grønn hydrogen og grønn ammoniakk som bl.a. skal kutte Yara-utslippene fra ammoniakkproduksjonen ved Porsgrunn tilsvarende utslipp fra 300 000 personbiler. Pluss for annen anvendelse, industri og energi.

Den nye gruppen opplyser at de planlegger grønn hydrogen-produksjon også i Nord-Norge. Det er ikke vanskelig å forstå, fordi kun Nord-Norge har rikelig tilgang på to av de viktigste faktorer for en større produksjon av klimanøytral hydrogen. Først og fremst store mengder med lavkost-elektrisk kraft – og så naturgassen fra Barentshavet. Forutsatt at vi løser problemet med fangst og lagring av CO2 i Nord-Norge.

Alternativt elektrolyse med ferskvann og strøm som gir som resultat hydrogen og oksygen. Det er dette som skjer i det spennende prosjektet i Berlevåg, der målet er bruk av vindkraft som energikilde. Men Berlevåg-løsningen er kun en del av svaret.

For å redde klodens klima må det produseres uendelig mye mer hydrogen enn i dag. Verdensproduksjonen er på ca. 70 millioner tonn hydrogen, 76 prosent kommer fra naturgass-uttrekking, 23 prosent fra kull. Den årlige produksjonen av hydrogen forbruker 205 milliarder kubikkmeter med naturgass, eller 6 prosent av all naturgass og 107 millioner tonn kull, hovedsakelig i Kina.

Dette er en ekstremt skitten produksjon. Det internasjonale energibyrået (IEA) har beregnet at kun en enslig prosent av dagens hydrogenproduksjon er klimanøytral. Den globale hydrogen-produksjon er ansvarlig for 2,2 prosent av C02-utslippene fra energisektoren, eller 830 millioner tonn CO2!

Verdenssamfunnet satser nå alt på ren hydrogen. Det igjen krever mye elektrisk energi. IEA sier i sin rapport «The Future of Hydrogen» at hvis alt av hydrogen skulle produseres med elektrolyse, så vil dette kreve årlig 3600 TWh – mer enn EUs årsproduksjon av elektrisitet. Det vil kreve 617 millioner kubikkmeter ferskvann som allerede er en mangelvare.

Derfor kastes blikket på energi fra havturbiner, kombinert med hydrogen-produksjon ute på plattform. Britiske eksperter har regnet på dette. Hvis UK skulle dekke sitt hydrogenbehov via havmøller så vil det kreve 136 120 kvadratkilometer av Nordsjøen – mer enn halve Nordsjøens overflate! Skulle hydrogen fra offshore-energi erstatte dagens olje så kreves det 8 380 000 km2 – samme areal som Brasils flate. (Rapporten heter Missing Link to a Livable Climate).

Det er av ovenstående grunner at naturgass (minus C02) peker seg ut som ledende kandidat. Oljedirektoratets analyser sier at naturgass i Barentshavet utgjør 2/3-deler av Norges totale naturgassreserver. Dette sammen med de muligheter Nord-Norge har til å kunne levere overskuddsenergi i form av elektrisk kraft bidrar til en helt ny fokus på landsdelen. Nordkraft i Sør-Troms/Nordre Nordland er alene en av de mest interessante her. Nordkraft kan levere overskuddskraft tilsvarende forbruket i byer av Drammens størrelse.

Hydrogen må baseres på en kombinasjonsløsning der elektrolyse-løsningen fra Berlevåg må inngå sammen med en storskala-produksjon av hydrogen med utgangspunkt i fornybare kilder (f.eks. bio-avfall) og naturgassen fra Barentshavet. Vår tilgang på elektrisk energi (fra vannkraft og havmøller) bidrar ytterligere til å gi Nord-Norge nesten ubegrensede fortrinn. Produksjonen må foregå lokalt/regionalt med kortest mulig avstand fra produksjonsenhet for hydrogen til kraftstasjon. Overføringsnettet for elektrisk kraft kan ikke dekke dette.

Det som gjenstår er å planlegge for fangst og lagring av CO2 fra naturgassen (CCS: Carbon Capture and Storage). Når det er mulig å planlegge for CCS i Nordsjøen av hensyn til sement-produksjonen i Porsgrunn, så er det helt sikkert mulig f.eks. utenfor Vest-Finnmark, som del av en storstilet nasjonal hydrogen-satsning når sluttresultatet er for det første et enormt norsk bidrag for å redde klodens klima.

Dertil grunnlag for en nordnorsk verdiskapning uten sidestykke i vår historie, sjømat inkludert. Landsdelens eget behov for ren energi til alle formål dekkes , og vi blir en av de aller viktigste eksportører som knytter sammen produksjon-distribusjon til forbrukerne internasjonalt. Hva dette betyr for vår landsdel har ingen hittil sett inngående på. Men det banebrytende arbeid som SINTEF i allianse med Sør-Varanger Kraft har gjort i Berlevåg er indikasjon på de enorme muligheter vi står foran.

Ovenstående er velkjent i fagkretser – og det er nok et mysterium at regjeringen i sin perspektivmelding om Norge mot 2060 ikke har et eneste ord – hverken om sjømat eller energimulighetene i nord.

For oss i nord betyr dette at vi må endre oppfatning om offshore-satsningen i Nordområdene. I stedet for å bygge ned Barentshav-aktivitetene så må vi gjøre det motsatte. Yara, Statskraft og Aker med Kjell Inge Røkke venter ikke. De er på vei nordover.

Kommentarer til denne saken