Det er ufattelig at ikke planetens tilstand berører oss mer. Vi er i ferd med å ødelegge vårt eget livsgrunnlag, det bekrefter daglige nyhetsoppslag. Det er lett å føle seg maktesløs. Men for å si det rett ut: Vi må da vel kunne slutte å kjøpe så mange ting og nye klær?

Jeg har brukt de siste par årene på å få satt i stand gårdens eldste våningshus, Gammelstua fra 1926. Etter at familien flyttet, ble Gammelstuas bruksområde endret fra et hjem, til et lager. Langsomt ble huset et tidsvitne i spennet mellom førkrigstidas nøysomhet, og etterkrigstidas dans mot økonomisk vekst. Lag på lag med gjenstander vitnet om økt velstand. Helt nederst lå husgerådet familien forlot da de flyttet over i nytt hus: treauser, tretønner, treskrin, egenproduserte tekstiler, kopper med skår og den vesle fjøskrakken med skjeve bein.

Jeg fjernet rundt ett tonn søppel, før jeg kom frem til husets opprinnelige interiør. Det siste som gjensto å rydde, var vedkassen. Den hadde blitt avglemt der den sto i hjørnet mellom kjøkken og stue, men nå skulle jeg fylle den med ved. Jeg bestemte meg for å tømme den, og fyrte samtidig opp i den snart 100 år gamle kjøkkenovnen.

I bunnen av vedkassen lå en kleskatalog fra 1981. «Posthandel AS, julen 1981» sto det på forsiden.

I 1981 var jeg to år. Plastprodukter var absolutt vanlige allerede, likevel var ikke volumet i nærheten av dagens nivå. I min oppvekst hørte jeg aldri snakk om at plast var et problem, tvert imot, plasten var løsninga på det meste innen emballasje, leketøy, kopper og kar, og ikke minst; klær.

I katalogen ble vanlige klær vist frem av poserende modeller; jakker, bukser, undertøy, kjoler og gensere. Noen av produktene riktignok i bomull, men det meste i plast.

Det første som slo meg idet jeg bladde gjennom katalogsidene, var den vakre omtalen av plastklærne. Genser: «En herlig kvalitet av 100 prosent akryl.» Jakke: «Deilig vattert med polyester og fôr av polyamid.» Kjole: «Delikat kvalitet av myk polyester.»

Det andre som slo meg, var prisen. For over 40 år siden kostet en lett dunjakke 698,-, en kjole 279,-, og ei kåpe 649,-. Alle som har vært innom et kjøpesenter i løpet av de siste årene, vet at du får samme type klær til samme pris i dag.

Prisen på klær har altså nærmest ikke endret seg på førti år. Det er skremmende.

I dag er plasten overalt. Ikke bare i luft, hav og jord, men også i blodbanene våre, i maten vi spiser, i morsmelka vi nærer våre barn med. Hvorfor fortsetter vi å kjøpe ting vi ikke trenger? Hvorfor fortsetter den enorme plastproduksjonen? Dersom vi kutter i forbruk, hvor mye mindre plast trenger vi å produsere?

Akryl, polyamid og polyester er syntetiske fibre som produseres med råolje som viktigste råstoff. De har ulike egenskaper, men felles er at de gjerne skal etterligne naturfibre som ull og bomull. Og viktigst: Syntetiske fibre har gjort det ekstremt billig å produsere klær, noe som igjen fører til et overforbruk uten sidestykke.

Veksten fører til store miljøutfordringer i alle ledd av produksjonen, i tillegg til at syntetiske tekstilfibre ikke brytes ned i naturen. De blir heller til mikroplast, som igjen finner veien tilbake til oss. Bare på innsiden denne gang.

Det begynner heldigvis å komme bærekraftige klær å få tak i. Men da jeg her om dagen forsøkte å finne en høstjakke produsert på en mer bærekraftig måte, måtte jeg gi opp. Kanskje lette jeg ikke godt nok? I alle fall var jeg utslitt etter en times jakt på et kjøpesenter i Tromsø. Et senter stappende fullt av klesbutikker, som igjen er stappende fulle av klær.

Hvorfor skal man trenge å lete etter bærekraftige produkter dersom man faktisk må kjøpe noe? Hvor er produsentene? Tar de store kjedene ansvar? Jeg er vel ikke alene om å ønske meg bort fra plastklær?

Kleskatalogen fra 1981 er som et ondt omen. Et jærtegn kamuflert i fagre ord og lekker innpakning. Og vi lot oss lokke. Til å kjøpe og kjøpe. Kaste og kaste. Vi lot oss kle opp i myke, deilige, billige og skinnende plastklær, og danset rundt til lyden av fabrikkpiper på behagelig lang avstand.

Jeg har mest lyst til å brenne katalogen, men noe stanser meg. Kanskje kan den arkiveres som et vitnesbyrd fra ei tid vi snart bør kunne vende oss bort fra, men som det dessverre ser ut til at vi fortsatt er midt oppi.

Kanskje kan jeg vise katalogen til mine barnebarn og oldebarn som en forklaring på når alt startet å gå galt.

Jeg lar katalogen ligge, og hiver i stedet innpå mer bjørkeved. Plastfri sådan. Enn så lenge?