I en kronikk i nordnorskdebatt framhever Jan Emblemsvåg kjernekraft som et alternativ til vindkraft i Norge. Dette er ikke noe nytt fra Motvind-bevegelsen, som Emblemsvåg er talsmann for. Etter hvert som det blir stadig klarere for de fleste at Norge må øke sin utslippsfrie kraftproduksjon drastisk de kommende årene, er man på desperat jakt på et alternativ som man kan selge til folket.

Les også

Alternativet til mer vindkraft på land: Kjernekraft!

Emblemsvåg fremmer tre hovedpåstander: Ett er at opinionen i Norge er blitt stadig mer positiv til kjernekraft, et annet er at kjernekraft skal kunne realiseres minst like raskt som vindkraft, og et tredje er at kjernekraft vil kunne realiseres med lavere kostnader. Jeg skal drøfte dem i tur og orden.

Vil opinionen omfavne kjernekraften?

Emblemsvåg viser til en fersk undersøkelse fra gallupfirmaet Opinionsom viser at 51 prosent er for kjernekraft i Norge, mens 37% er imot. Han unnlater å nevne at Opinion også finner at 46 prosent er for vindkraft på land, mens 48 prosent er imot, og 70 prosent er for vindkraft til havs, mens 24 prosent er imot. Før man konkluderer at folket er delt på midten når det gjelder valget mellom vindkraft på land og kjernekraft, bør man imidlertid være bevisst på at man sammenligner to ganske ulike størrelser. Folket har lang erfaring med vindkraft, men ingen erfaring med kjernekraft.

Vindkraft er etablert på land i Norge, og det er bygget opp en motstandsbevegelse som disponerer et effektivt påvirkningsmaskineri. Medieoppslagene mot vindkraft er adskillig mer tallrike enn de som er for, og sett i lys av dette, er det påfallende at bevegelsen ikke har fått med seg mer enn halve befolkningen.

Med kjernekraften er det annerledes. Ingen nordmenn har vært nødt til å ta stiling til et kjernekraftverk med lager av ferskt radioaktivt avfall i nærheten. De har heller ikke hatt mulighet til å bruke erfaringer fra eksisterende kjernekraftverk til å danne seg et realistisk bilde, fordi kjernekraftentusiastene konsekvent peker på ny teknologi og nye konsepter, som skal være så mye mer økonomiske og sikre enn alt som er i drift i dag. Det hevdes at Tsjernobyl og Fukushima er irrelevante, fordi moderne kjernekraft er noe helt annet.

Med hensyn til kjernekraften er det forkjemperne som er aktive i media, ikke motstanderne. Dermed er det skjønnmalingen som dominerer mediebildet når det gjelder kjernekraft, mens vindkraften lenge har vært gjenstand for systematiske svertekampanjer.

Dette vil imidlertid snu den dagen det eventuelt kommer et konkret forslag til etablering av et kjernekraftverk på en gitt lokasjon i Norge. Mange kommer til å forstå at et kjernefysisk anlegg med avfallsdeponi som er ekstremt driftssikkert under normale forhold, vil være et attraktivt terrormål ytterst sårbart i krig og konflikt.

Folk kommer også til å forstå at denne sårbarheten ikke bare innebærer fare for spredning av farlig radioaktivitet, men også er en trussel mot forsyningssikkerheten for kraft. Kjernekraftentusiastene peker på at den geografisk mer konsentrerte kraftproduksjonen vil medføre mindre krav til areal og utbygging av nett. Men dette gir også et mer sårbart kraftsystem, slik vi ser det i Ukraina nå. Det er mye lettere å slå ut et begrenset antall kjernereaktorer, enn et geografisk spredt nettverk av vindturbiner og solcelleanlegg.

Kan vi bygge ut kjernekraft raskt nok?

Emblemsvåg hevder det vil ta minst fem år før nye vindkraftverk kan stå ferdige i Norge. Det kan hende at han har rett, men det er i så fall ikke av tekniske og økonomiske grunner, men av politiske. Han og hans meningsfeller vil fortsette å gjøre sitt til at det blir slik ved å trenere konsesjons- og anleggsprosessene slik de har gjort til nå.

Men hva med alternativet – kjernekraften? Er det mulig å installere flere titalls TWh i produksjonskapasitet innen 2030? Emblemsvåg prøver å overbevise oss om at kjernereaktorer i nærmeste framtid vil være hyllevare som man kan shoppe og installere uten videre. Det er svært langt fra realitetene. I motsetning til vindturbiner og solceller, der teknologien har konvergert mot stadig mer standardisering, spriker kjernekraften i alle mulige retninger. Det er gjerne de teknologiene som ennå ikke er testet i kommersiell drift som Emblemsvåg holder fram som de mest interessante, og da særlig de små modulære reaktorene (SMR). Det er imidlertid påfallende at blant de 74 ulike SMR-konseptene som i dag er på tegnebrettet eller testes ut, er bare to hjemmehørende i Europa (Frankrike og Storbritannia), og begge er på konseptstadiet.

Den reaktortypen som i dag dominerer nyetableringen av kjernekraft i Europa, er store trykkvannsreaktorer av en type som har fått navnet European Pressurised Reactor (EPR). De blir ikke nevnt i Emblemsvågs kronikk, men på sin facebook-vegg taler han varmt om hvordan Tyskland kunne ha unngått hele sin fornybarsatsing ved å bygge tjue store kraftverk av samme type som Hinkley Point C, som er under bygging i Somerset i England.

Hinkley Point C-anlegget består av to reaktorer med byggestart i 2018 og 2019 og er ventet å komme i drift i 2027 og 2028, altså med estimert 9 års byggetid. Det er i dag for tidlig å anslå hvor mye denne tidsplanen sprekker, men høye kostnader har gjort prosjektet svært omstridt. Det franske selskapet EDF Energy har fremforhandlet en garantert fastpris fra den britiske staten for levert kraft til 114 øre/kWh, som antyder på hvilket nivå livsløpskostnadene (Levelized Cost Of Energy, LCOE) ligger på for disse reaktorene.

En annen EPR bygges i Flamanville i Frankrike, med byggestart i 2007, og som skulle ha stått ferdig i 2012. Forsinkelser og kostnadsoverskridelser gjør at anslått driftsstart nå er 2024, og kostnadsestimatet, som i starten var 3.3 milliarder euro, er nå kommet opp i 19.1 milliarder. LCOE er estimert til et sted mellom 110 og 120 øre/kWh.

Den nye EPR-reaktoren i Olkiluoto kjernekraftanlegg i Finland ble godkjent av det finske parlamentet i 2002. Den har vært under bygging siden 2005 og planlagt å starte opp i 2009. Men reaktoren nådde full kapasitet i først i 2022 og har ennå ikke kommet i kommersiell drift. Det finske kjernekraft-konsortiet TVO har besluttet å ikke søke om byggetillatelse for enda en reaktor i Olkiluoto på grunn av problemene med den som nå står ferdig. Livsløpskostnaden for denne reaktoren er beregnet til 42 øre/kWh.

Kan kjernekraft bygges ut billigere enn vindkraft på land?

NVEs overslag over LCOE for kjernekraft i Norge er 55 øre/kWh og 30 øre for vindkraft på land. Dette stemmer godt overens med beregningene til svenske Energiforsk, som beregner ny kjernekraft til 55-62 øre /kWh og vindkraft 25-35 øre/kWh.

Disse LCOE-estimatene for kjernekraft er 2-3 ganger høyere enn de 28-35 øre/kWh som Emblemsvåg hevder er et gjennomsnitt for EU. Han oppgir som referanse en lenke til en LCOE-kalkulator fra det internasjonale energibyrået (IEA) som er basert på en rapport fra 2020.

Det framgår av rapporten (s.16) at kalkulatoren beregner livsløpskostnadene under forutsetning av at reaktoren kjører 20 år lenger enn levetiden den er bygd for (Long Term Operation, LTO). Dette kan mer enn halvere LCOE, fordi produksjonen etter at all gjeld er betalt er svært billig. Men siden normert levetid typisk er 60 år, betyr dette at de fleste av oss er døde før man kan høste gevinsten av dette. IEA beregner LCOE for normert levetid til 66 øre/kWh i Europa, og det er dette som betyr noe for investorer.

Det er ikke usannsynlig at nye EPR-reaktorer som eventuelt blir påbegynt i årene som kommer vil unngå mange av de problemene man har hatt med de første, og at byggetiden kan kortes ned og kostnader kuttes. Det er også grunn til å tro at hvis Europa kunne samle seg om ett SMR-konsept, så ville både konstruksjonstid og kostnad kunne reduseres betraktelig. Men Europa og europeisk kjernekraftindustri er ikke i nærheten av å være på et slikt stadium i dag, og Norge har spesielt dårlige forutsetninger, siden vi mangler erfaring og kompetanse. Kjernekraft er derfor ikke noe alternativ for oss de første par tiårene.

Forskning og kompetansebygging rundt kjernekraft, ja! Avslutte utbygging av landbasert vindkraft, nei!