En revisjonsrapport om Helse Nord som ligger til behandling i onsdagens styremøte i det nordnorske helseforetaket gir grunn til sterk uro for pasientene. Det er styret i Helse Nord som har bedt om at revisjonen gjennomføres.

Resultatet er skremmende. Det eneste som har gått opp i Helse Nord er direktørlønningene. Det mest annet går galt. Rapporten dokumenterer store og alvorlige svakheter. Det avsløres svikt i implementeringen og oppfølgingen av helt sentrale nasjonale retningslinjer, det som skulle sikre kvalitet og likebehandling i helsetilbudet til landsdelens befolkning.

Det som er så bekymringsfullt, er at svikten er så gjennomgående og systematisk. Det viser at Helse Nord-administrasjonen ikke makter å utføre primæroppgaven sin - nemlig å bedrive kontroll og styring med spesialisthelsetjenesten.

Det interessante spørsmålet er hvorfor Helse Nord er så katastrofalt mye dårligere på dette enn andre regionale helseforetak i Norge. Hvor kommer disse mangelfulle evnene fra? Det kan selvfølgelig skyldes fravær av kompetanse.

Mer sannsynlig er det at man har å gjøre med en kultur. Helse Nord-administrasjonen er primært en politisk administrasjon, som gjennom år har hatt oppmerksomheten sin rettet mot helt andre områder enn nasjonale kvalitetsmål.

Det fremste kjennetegnet har utrolig nok vært det motsatte av det regionale foretakene i andre deler av landet arbeider for. I stedet for å kjempe for at universitetssykehuset i landsdelen blir et faglig lokomotiv, har man i Nord-Norge motarbeidet det. For å lykkes med en slik strategi, har det vært nødvendig å sope veldig mye dårlig kvalitet under teppet.

Men nå kommer alt for en dag. Det vil si, det som kommer for en dag, er konsekvensene av den daglige kampen som ikke er begrunnet i fag, men i politikk som handler om å bygge opp noen steder og ned andre steder.

Det er liten tvil om at kampanjene som Helse Nord-administrasjonen har kjørt på vegne av Nordlandssykehuset, må ha slukt enormt med oppmerksomhet og kapasitet i administrasjonen.

Det har gått på bekostning av det som burde være primæroppgaven, å sørge for at de enkelte foretakene drives så kvalitetssikkert som mulig. Uansett hva som er forklaringen, så er det ingen tvil om at revisjonsrapporten har avdekket en organisasjon som ikke makter å ivareta oppgavene sine.

Spørsmålet er hvordan Helse Nord kan ha sluppet unna med dette så lenge, til tross for at det må ha vært vel kjent i departementets eieravdeling. Revisjonen er en ganske lite flatterende attest til helseministeren gjennom åtte år, Bent Høie, som må bære mye av ansvaret.

Det er flaut å måtte innrømme det. Men det blir stadig mer klart at helseministerens viktigste oppgave er å redde Nord-Norge fra seg selv og sine egne demoner. Hvis ikke, står man simpelthen med en universitetsklinikk med et stygt B-stempel om få år.

Da reiser vi 50 år tilbake i tid og sender pasientene med fly til Oslo og Bergen. Hva har dagens helsemininister Ingvild Kjerkol tenkt å gjøre for å unngå dette?

Helse Nord har sviktet på så mange nivåer. Det har ikke manglet på advarsler, og det har liten hensikt å sette i verk noen granskning siden forklaringene på fadesen allerede er så åpenbare.

Vi har å gjøre med en administrasjon som over år har reist rundt og lekt politikere, ignorert de mest tungtveiende faglige råd i og utenfor egen landsdel, og enda verre: Revisjonsrapporten som nå har havnet på styrebordet avdekker at de dermed har gitt blaffen i sin fremste oppgave; å gi pasientene i nord god og forsvarlig behandling, sikre kvalitet og utdanne den neste generasjonen med fagfolk i sykehusene.

Det er rett og slett utilgivelig. Det vil det også være, dersom Kjerkol og helsedepartementet unnlater å gjøre noe med situasjonen. Det finnes det ganske enkelt ikke lengre noen unnskyldning for.