Gå til sidens hovedinnhold

Kjell Fjørtoft har «skylda»

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

En doktorgrad lansert med offensiv tabloid skråsikker kjekk polemisk tone er ikke hverdagskost. Med bred pensel påstår Joakim Aalmen Markussen at krigen i nord «verken er underkommunisert eller lite anerkjent». Han stempler de fleste av oss fra nord som de siste 40 år har skrevet om krigen som formidlere av vranglære. Skjematisk har vi presset nordlendingen inn i en offerrolle. Markussens tabloide skråsikkerhet er lite tillitvekkende. Nyansene viskes ut og meningen forsvinner.

Skulle gjerne diskutert Markussens begrep «offerrolle». Men det er så diffust definert i avhandlingen at en slik debatt blir meningsløs. Jeg nøyer meg med å henvise til professor emerita Randi Rønning Balsvik som i sitt innlegg i Nordnorsk debatt 02.12. drøfter problemene Markussen har med begrepet.

Avhandlingen er en undersøkelse av hvordan fortellingen om felttoget ved Narvik og tvangsevakueringen er blitt fremstilt i litteraturen siden krigens slutt og fram til i dag. Når det gjelder tvangsevakueringen er Markussens påstand at fortellingen har gått fra «patriotisme og heroisme» i den første etterkrigstida, til i dag å handle om «bitter indignasjon». «Noe må ha skjedd i løpet av årene som har gått siden andre verdenskrig,» spør han og gir selv svaret:

Kjell Fjørtoft! Det er han som er syndefallet. Med sine bøker på 80-tallet, «Lille-Moskva» og særlig «Vi fikk vår frihet», satte Fjørtoft standarden for «bitter indignasjon», hevder Markussen. Han utbroderer Fjørtoft som en kynisk mediestrateg: Fjørtoft «hadde lenge arbeidet som journalist og var trent i hvordan man skulle generere oppmerksomhet.» I sak er jeg enig i med Markussen at det er grunnlag for å modifisere noen av Kjell Fjørtofts konklusjoner i «Vi fikk vår frihet». Men det betyr ikke at Fjørtofts bøker står verdiløse tilbake. Tvert imot. Men Markussen har et korstog å kjempe. Han løper lina helt ut og det hele ender med at han utfører karakterdrap på forfatteren Fjørtoft. Markussens uryddige, for ikke å si sjofle spekulasjoner/antydninger om kyniske salgsmotiver som drivkraft for Fjørtofts forfatterskap er langt over streken. Det er også Markussens påstand om at Fjørtoft ikke holder mål: «Fjørtoft var journalist, ikke historiker.» (Side 169) Denne nedvurderingen av Fjørtoft har, som vi ser samtidig en innebygget akademisk selvforherligelse av han selv som historiker. Det er pinlig nok, men det stanser ikke der. Vi andre som skriver i dag fortsetter i samme spor, mener Markussen.

Han understreker på generell basis (side 21) at ikke-akademiske bøker om krigen ikke er «like bundet til samme grad av vitenskapelighet som akademisk historieskriving». Her insinuerer Markussen at kravet til etterrettelighet og dermed sannhet, er lavere hos Fjørtoft og alle oss andre i motsetning til han selv og hans laugsbrødre og søstre. Det er oppsiktsvekkende, for ikke å si trist å oppleve at en i universitetssystemet har så høye tanker om seg selv og så lave tanker om alle oss andre. Jeg kan opplyse Markussen om at det ikke er noen forskjell på journalistisk og akademisk forhold til kilder og kildekritikk. I journalistikken har vi nøyaktig samme krav til etterrettelighet. Den fremste ulikheten i våre to fag består i formidling. I journalistfaget inngår formidling, mens det i liten grad vektlegges på universitetene.

Det er påfallende at Markussens studie som har til hensikt å fortelle hvordan krigshistorien har blitt oppfattet gjennom årene bygger på et selektivt utvalg av bøker uten at Markussen gjør rede for hvorfor noen forfattere er valgt bort og andre tatt med i studien. Det mest oppsiktsvekkende er utelatelsen av Alf R. Jacobsens bøker. Er det noen enkeltforfatter som har satt preg på fortellingen om krigen i nord er det fremfor alt Alf R. Jacobsen. Men Alf R. Jacobsen har aldri vært populær blant den eldre garde historikerne, en tradisjon Markussen stolt ser ut til å videreføre. Markussen unnlater også å drøfte både Asbjørn Jaklins, Inger Selven Watts og min egen bok. Vi er de tre siste som er kommet ut med bøker, som hver på sin måte setter tvangsevakueringen i nytt lys med ny kunnskap som det ville vært naturlig for Markussen å ta stilling til. Men uten fortsatt å forklare hvorfor, skjærer han tilsynelatende oss over samme kam som han bruker på Fjørtoft.

Det er også uforståelig at Markussen totalt overser en særdeles viktig kilde til kunnskap om tvangsevakueringa som i lokalsamfunnene har påvirket folks oppfatning av tvangsevakueringen: Årbøkene og det store lokalhistoriske arbeidet som i årevis har pågått i de fleste kommuner i Finnmark og Nord-Troms. For alle oss som arbeider med krigshistorie er de lokale årbøkene i sum en unik og verdifull kildesamling. Årbøkenes formidling av tvangsevakueringen er i seg selv en doktorgrad verd. Denne utelatelsen styrker inntrykket Markussen gir av historieseksjonen ved Universitetet i Tromsø som et eksklusivt elfenbenstårn for laugsbrødre og søstre. Vi andre er som Alf R. Jacobsen, sand i maskineriet.

Et annet påfallende trekk er Markussens aktive tildekking av at universitetene har vært fraværende i forskning på tvangsevakueringen. Tvangsevakueringen har i alle år vært et ikke-tema ved universitetene våre, også i Tromsø. Ikke én eneste historieprofessor eller amanuensis ved noen av våre universiteter har publisert noe større forskningsarbeid om tvangsevakueringen og brenningen. Jeg bestrider ikke at Universitetet i Tromsø kan ha aktverdige grunner for ikke å ha forsket på den i omfang største katastrofen som rammet Norge under krigen. Men resultatet er at Universitetet i Tromsø ikke har noen selvstendig egenprodusert kunnskap å bidra med i den store offentlige samtalen som pågår om tvangsevakueringen og brenningen.

På denne bakgrunn er det oppsiktsvekkende at Markussen, uten å ha gjort egen forskning om hva som foregikk i Finnmark og Nord-Troms høsten og vinteren 1944/45, mener seg kompetent til å dele ut merkelappen «bitter indignert», til alle oss som har vært i arkivene, snakket med tidsvitner og presentert våre funn i bøker. Men det er ikke overraskende. Det inngår i et mønster der historikerne ved Universitetet i Tromsø uforstyrret vil holde på med sitt fjernt fra folk flest. Jeg har kjent sterkt på hvordan historieseksjonen har mobilisert motvilje mot min bok «Jevnet med jorden» og aldri ønsket noen dialog. Mens jeg har blitt invitert over hele Norge, fra Stavanger til Vardø for å holde foredrag og møtt interesserte mennesker overalt, har Universitetet i Tromsø konsekvent snudd ryggen til boken. Derfra har jeg kun fått en sur anmeldelse og sure kommentarfelt-bemerkninger fra en professor. Ellers har det vært total stillhet. Ingen nysgjerrighet, kun total avvisning.

Det går en stolt tradisjon av forfattere av årbøker og fra dokumentarforfattere som Harry Westrheim, Hans Kr. Eriksen, Reidar Nielsen, Dag Skogheim, Arvid Petterson, Kjell Fjørtoft, Alf R. Jacobsen og flere andre fram til Asbjørn Jaklin som har skrevet om tvangsevakueringen, og som jeg selv er stolt av å tilhøre. At Markussen konkluderer sin studie med å destillere ned denne tradisjonen til at vi som i dag forvalter den er «bitter indignert» og tror på konspirasjon om at noen sitter og former hva som skal bli gyldig historie, er ikke til å fatte.

  • Per Kristian Olsen har skrevet boken «Jevnet med jorden» (Aschehoug 2019) om brenningen og tvangsevakueringen.

Kommentarer til denne saken