Gå til sidens hovedinnhold

Kjære Tromsø legevakt

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kjære Tromsø legevakt med tilhørende helsepersonell, sykepleiere og leger.

Når skal dere ta oss foreldre på alvor, egentlig?

Jeg kan forstå det. Dere har nok opplevd og sett det meste. Det blir kanskje sånn at man tenker man har opparbeidet seg så mye erfaring at man til slutt har utviklet en medisinske sjette sans, slik at en bare trenger kaste et blikk på pasienten, eller på mor for den saks skyld, for å stille diagnose. Som denne gangen ble : "hysterisk mor".

Men jeg er ingen hysterisk mor. Jeg løper heller ikke ned dørene på legevakten og drar ikke unødig til legen, om jeg ikke må.

Jeg er, om jeg kan si det selv, en godt erfaren mamma, som bærer tittel mamma til fem. Jeg har vært gjennom utallige forkjølelser, omgangssyker, ørebetennelser og antibiotikakurer. Jeg vet man skal vente og se det an, at det meste går over av seg selv og kan fikses med Paracet.

Men denne dagen var annerledes og jeg merket at dette ikke artet seg som en vanlig forkjølelse. Allmenntilstanden endret seg raskt og gutten pustet tungt og hurtig, samtidig steg feberen og hostekulene kom på løpende bånd. Jeg opplevde at han slet med pusten og ble nå for alvor bekymret.

Rutinert tok jeg derfor en hjemmetest for korona, da jeg vet det er det første spørsmålet som blir stilt, før jeg ringte til legevakten.

- Kom etter halv åtte, sa dama på telefonen. Og vi kom, og vi ventet. I to timer satt jeg med en febersyk og hvesende baby, før vi omsider fikk komme inn. En trivelig sykepleier tok CRP. Babyen min var så slapp at han såvidt slapp ut et sukk da hun stakk han i foten. Deretter kom legen.

Og i hele tre minutter ble vi beæret av hans nærvær. Som i løpet av disse minuttene også tillot seg å slå av en spøk med den unge, vakre sykepleieren som assisterte han.

- CRP på 9, helt forenlig med en virusinfeksjon. Ingenting å bekymre seg for. Du skal bare dra hjem og slapp av. Se det litt an, sier han med et vennlig smil før han sender oss ut døra. Motvillig drar jeg hjem igjen. Med en like syk baby som da jeg kom.

På natten teller jeg inndrag i minuttet, og kjenner på et lite hjerte som jobber som ei tromme. Jeg holder og bærer på en liten og slapp kropp som veksler mellom hostekuler, små såre klynk og hvesende pust. Heldigvis er vi to, men hverken jeg eller mannen min tør eller kan sove.

Så tikker svaret på neseprøven fra Helsenorge inn: Respiratorisk syncytialvirus: Høy virusmenge påvist. Rhinovirus: moderar virusmenge påvist. RS-virus som kan gi akutt bronkitt og pustebesvær hos små barn under to år. Mitt barn er prematurfødt og under ett år.

Nok en gang moter jeg meg opp til å ringe legevakten. Denne gangen forklarer jeg at jeg ringer for tredje gang. Barnet mitt er fremdeles like sykt og vi er bekymret.

- Det er veldig mange som er syke nå, vi legger ikke inn med mindre de sliter veldig med pusten, sier damen i telefonen.

Og akkurat dét får meg til å undre. Er det jeg som har misforstått hele legevaktens formål? Er legevakten en forlengelse av akuttmottaket slik at man skal være mer eller mindre innskrivingsklar for å kvalifiseres til å få hjelp der? Jeg trodde nemlig legevakten kunne tilby hjelp når fastlegekontoret er stengt, i tilfeller der barn har høy feber, moderate pustevansker, er slapt og medtatt - slik det står på helsenorge.no. Kanskje det ikke gjelder på Tromsø legevakt?

Vi fikk til slutt hjelp. Heldigvis gikk det bra, denne gangen.

Kommentarer til denne saken