Gå til sidens hovedinnhold

Kjære Ropstad – ikke la de sårbare barna komme til deg!

Jeg har de siste 15 årene jobbet med fosterhjemsomsorg i kommunalt- og statlig barnevern. Jeg kjenner fagområdet godt, og jeg ser nå en utvikling som gjør meg bekymret.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er redd de mest sårbare barna vil kunne komme til deg, barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, og si at de ble sviktet av både foreldrene og staten. La oss håpe det er jeg som tar feil, og at de gode intensjonene i barnevernsreformen gir ønsket resultat.

Barnevernsreformen som skjer nå

Jeg er usikker på om alle har fått med seg at det akkurat nå pågår en barnevernsreform, som er en del av en større oppvekstreform, der stadig flere oppgaver overføres fra staten til kommunene. Barnevernsreformen trer i kraft for fullt fra 2022. Målet med reformen er å gi bedre tilpasset hjelp, styrke tidlig innsats, gi mer effektiv oppgaveløsning og bedre rettssikkerheten til barn og unge. Dette skal gjøre slik at utsatte barn og familier får den hjelpen de trenger så tidlig som mulig. Dette høres ut som en god løsning på det som i dag kan oppfattes som et lite effektivt og krevende stat - og kommune samarbeid.

Reformen skal investere i velferd og barns oppvekst, men det er også uttrykt som en måte for kommunene for å unngå inngripende og kostbare tiltak.

Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det vi egentlig gjør er å forsøke å organisere oss bort fra alvorlig omsorgssvikt og de kostbare fosterhjem- og institusjonsplasseringene. Er dette først og fremst en god og faglig barnevernsreform med førsteprioritet om å skape bedre oppvekstvilkår for alle barn og unge?

Jeg mener selvfølgelig at barnevernet skal jobbe godt forbyggende og at terskelen for å flytte barn ut av hjemmet skal være høy. Det er likevel viktig å skille fag fra økonomi og politikk. For meg kan det noen ganger fremstå som om reformen seiler under falskt flagg og at motivasjonen i større grad handler om nettopp økonomi og politikk.

Har kommunene det som kreves for å ta over flere oppgaver?

Som fagperson og mor til barn i småskolealder, så vet jeg at små barn ikke alltid vil ha det de ber om eller skjønner omfanget av det de får. Det er jo derfor foreldrerollen er så krevende, og vi som er voksne må være større, sterkere, klokere og god.

Jeg er bekymret for at staten, ved deg Ropstad, nå har feiltolket de kommunale barneverntjenestenes ressurser og overvurdert hva de kan håndtere. Ikke for å kritisere statens «foreldrestil», men jeg mener dere har overvurdert det kommunale barnevernets modenhet for stadig flere oppgaver. Mange barneverntjenester er modne og kompetente, mens andre igjen strever med å holde tritt med det de allerede har ansvar for.

Senest sist uke kunne jeg lese i avisa Nordlys at en kommune i nord har så store utfordringer med driften av barneverntjenesten at den ikke klarer å gi et forsvarlig tilbud til kommunens barn og familier. Jeg frykter at de dessverre ikke er den eneste, da «barneverntjenester med knekt rygg» er et begrep jeg ofte hører i min fagkrets.

På nettsidene til Barne- ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) kan man lese at det de to siste årene har vært færre barn og unge som har tiltak fra barnevernet. Dette er en ny utvikling i barnevernsstatistikken, etter flere år med økning i antall barn med barnevernstiltak. Er dette en god nyhet? Det kan det jo være.

Antall nye barn under offentlig omsorg er redusert med 44 % fra 2013 til 2019. Bare fra 2018 til 2019 var det en nedgang på 11 % i antall nye barn med vedtak om omsorgsovertakelse. Betyr dette at det står så mye bedre til i de tusen hjem? Har kommunene på få år virkelig fått tilført så mange ressurser og så mye kompetanse, at de har mulighet til å jobbe SÅ godt forebyggende? Dette hadde i så fall fortjent tidenes førstesideoppslag. Jeg håper dette er gode nyheter og ikke store mørketall på barn som burde hatt en annen hjelp til riktig tid.

Min erfaring er at barneverntjenestene i alle fall har mer enn nok å henge fingrene i. Da har jeg ikke engang nevnt arbeidet som følger av dommene Norge har fått i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Å følge opp og endre praksis som følge av endringer på barnevernsområdet krever også sin barneverntjeneste. Og ja, også pandemien da med sine ettervirkninger. Jeg vil legge til grunn at også dette vil vises i fremtidige tall og statistikk hos barneverntjenestene.

Spisskompetansen på fosterhjemsområdet mangler

Ifølge Bufdir er det rett i underkant av 10 000 barn i Norge der barnevernet har overtatt omsorgsansvaret for barna. Ca 30 % av barna bor i fosterhjem hos slekt eller noen i nettverket. For å gi et bedre bilde av hvor mange barn vi snakker om, så er det ca 1 av 100 barn i Norge som bor i fosterhjem. Nord-Norge er den delen av landet hvor det er flest barn i fosterhjem sett ut fra andel barn i befolkningen.

Det er ikke slik at «problemet er løst» når barnet er flyttet i fosterhjem, og barneverntjenesten kun trenger å reise ut i fosterhjemmet fire ganger i året for å gjennomføre sin lovpålagte oppfølging. Det er i fosterhjemmet reparasjonen starter, og barnet skal få støtte til god utvikling og gode samvær med biologisk familie. Fosterfamilien skal gjøre mange nye erfaringer som omsorgsforeldre til et utrygt og sårbart barn. Det er et givende, men krevende arbeide som fordrer at fosterhjemmet og fosterbarnet har gode rammebetingelser og god faglig støtte rundt seg. De kloke fosterforeldrene som tar på seg slike oppdrag må kunne forutsette at kommunen gir oppfølging av god kvalitet til dem og barnet.

Og da er vi ved sakens kjerne. Mener staten at alle de ca 250 kommunale barneverntjenestene fra Porsgrunn til Nordreisa er klar for å overta hele oppfølgingsansvaret av fosterhjemmene? Vil alle kunne gi et likeverdig tilbud med økonomiske rammebetingelser og veiledning? Er det realistisk at Berlevåg og Trondheim barneverntjeneste skal kunne tilby ei lik faglig og god oppfølging av sine fosterhjemsplasseringer?

Jeg mener det ikke er i tråd med barnevernsreformen som skal sikre bedre hjelp og bedre rettsikkerhet til barn og familier som trenger det. På tross av gode intensjoner, mener jeg at reformen kan gi uønskede og alvorlige konsekvenser på fosterhjemsområdet. Min bekymring er at stram kommuneøkonomi og manglende fosterhjemskompetanse kan føre til at barnevernsreformens mål blir mer en god intensjon enn god hjelp til fosterhjemmene og fosterbarna. I mange små kommuner finnes det barnevernansatte som aldri har hatt ansvar for ei fosterhjemsplassering og som har lite kompetanse på hva det krever å følge opp fosterbarn og fosterfamilier. De sårbare barna og fosterforeldrene har ikke råd til at barnevernsansatte ikke har kapasitet til å følge opp, eller forstår viktigheten av de gode rammebetingelsene.

Det jobbes i disse dager med kompetanseoverføring fra stat til kommune nå som vi nærmer oss 2022. Jeg undrer meg likevel hvordan denne kompetansen skal vedlikeholdes i alle kommuner på et så smalt fagområde. Dessuten vet alle på barnevernsområdet at det dessverre er stor turnover i barneverntjenesten og at dette er et problem som ikke ser ut til å ha ei snarlig løsning. I ca 50 av landets barneverntjenester er det færre enn fem ansatte. Det er ikke enkelt å bygge fagmiljøer og særskilt kompetanse i en slik skala.

Fosterbarna må ikke også sviktes av staten

Jeg pleier å si at fosterforeldre er det edleste vi har i vårt land. De gir av seg selv 24 timer i døgnet slik at et barn kan få en bedre oppvekst som vil vare livet ut. Derfor er det viktig at staten ikke har overvurdert kommunenes muligheter til å alene forvalte noe av det edleste vi har.

Jeg ble så utrolig glad da jeg sist uke kunne lese at regjeringen ved deg Ropstad har satt ned et utvalg som fremover skal jobbe med å ytterligere bedre kvaliteten og rettssikkerheten i barnevernet. Jeg kunne ønske dette var et hurtigarbeidende utvalg, men ut fra omfanget og kompleksiteten så vil dette arbeidet naturlig nok ta sin tid. Jeg blir likevel forundret når jeg ikke en eneste plass i mandatet kunne lese ordet fosterforeldre. Jeg fant heller ingen kommunalt barnevernansatte i ekspertutvalget. Jeg håper det bare var en glipp.

Barn som bor i fosterhjem, er allerede sviktet av sine foreldre. Dette er den lille andelen barnevernsbarn som ofte bærer på store tap og traumer. Nå er det viktig at ikke staten også svikter dem ved at deres oppfølging og rammebetingelser blir basert på den enkelte kommunes ressurser og varierende kompetanse. For fosterbarna er det ikke kun en barnevernsreform, men en oppvekst og et liv.

Kommentarer til denne saken