Jeg er anestesilege og bor med min familie i Kirkenes i Øst-Finnmark, helt på grensen til Russland. Her vil vi leve og her vil vi bo. Regjeringen er da også enig i at det er strategisk smart å bevare bosetting i nord. I den senere tid har vi sågar kunnet lese at forsvaret ruster opp i Finnmark. Det som lokalbefolkningen dog vet – men som Regjeringen ikke roper høyt om; er at samtidig som forsvaret ruster opp, så risikerer Øst-Finnmark atter en gang nedleggelse av regionens eneste intensivavdeling; og med dette også regionens eneste respiratorplass. I praksis vil da nærmeste respiratorplass være å finne åtti mil fra Kirkenes, på UNN i Tromsø. Akutt- og intensivberedskap er en avgjørende del av totalforsvaret til befolkningen. Ambisjonen om likeverdige og nødvendige helsetjenester til hele landet har da også bred politisk oppslutning og er rikelig omtalt i Hurdalsplattformen. Hurdalsplattformen konstaterer blant annet at Regjeringen vil styrke både den lokale akuttberedskapen og det desentraliserte sykehustilbudet. Likevel risikerer nå Øst-Finnmark en reisevei til intensivavdeling og respiratorbehandling lik med avstanden mellom Kristiansand og Trondheim! Dette stikk i strid med både Hurdalsplattform, stortingsvedtak og nasjonal- og regional intensivutredning; og da i en tid der det sikkerhetspolitiske situasjonsbildet preger nyhetene og landet stadig forsøker å komme seg på bena etter pandemien. – En pandemi der respiratorplassene beviselig også var for få. De har ikke blitt flere. Og nå blir de altså enda færre. Hukommelsen er svak.

Regjeringen insisterer på at det er en prioritet at det skal bo folk i Øst-Finnmark. Tilgi meg når jeg er i ferd med å miste troen på det.


Pustehjelp

Åtti mil. En respirator gir deg pustehjelp når du ikke er i stand til å puste godt nok for egen maskin. Behandling med respirator foregår på en intensivavdeling og krever spesialisert personell, herunder intensivsykepleier og anestesilege. Respiratorbehandling kan være livreddende i akutte sykdomssituasjoner, eksempelvis ved blodforgiftning, lungebetennelse og hjerneblødning. Respiratorbehandling kan også være avgjørende ved ulykker med store skader, operasjoner, hjertestans og kritisk syke nyfødte. Du trenger ikke å være anestesilege for å forstå at det å få puste er et akuttanliggende og at det tar tid å transportere pasienter åtti mil. Tid som våre pasienter ikke har. Det er i stor grad intensivkapasiteten som bestemmer hva et sykehus er i stand til å levere av øvrige tjenester og akuttberedskap. Altså vil en avvikling av intensivavdelingen også ha konsekvenser for resten av helsetilbudet i Øst-Finnmark; herunder gjelder eksempelvis det akuttkirurgiske tilbudet, traumefunksjon og fødetilbud. Åtti mil i det øyeblikket av livet der det haster som aller mest, for deg eller dine kjære, fra vugge til grav.


Ensom i snøfokk

Kanskje har du sett NRK-serien «Kortbaneliv»? Da blir du nok ikke sjokkert over at været ofte vil forsinke eller være til hinder for overflytting til annet sykehus. Det nærmeste alternativet til Kirkenes Sykehus er Hammerfest Sykehus. Hammerfest ligger femti mil fra Kirkenes, men er ofte ikke et alternativ pga vær og beliggenhet. I praksis overflyttes pasienter fra Øst-Finnmark til UNN, men heller ikke dét lar seg alltid gjennomføre. Transportkapasiteten er da uansett heller ikke uendelig; iblant er flyene på andre oppdrag eller de er ute av beredskap av andre grunner. Å kjøre femti til åtti mil langs bilvei er åpenbart ikke et alternativ for syke pasienter; været hindrer da også ferdsel lang bilvei på de verste dagene. Iblant er pasientene våre uansett for ustabile til at de kan tåle overflytting. Da må de stabiliseres og behandles lokalt. Intensivdebatten som ble vekket til live under pandemien har dessuten vist oss at intensivkapasiteten i landet er for dårlig. Det var nettopp den svake intensivkapasiteten som var årsaksforklaringen til et samfunn i lammelse når man stengte ned skoler, barnehager og sosiale arenaer. I pandemiens start ble Kirkenes Sykehus sågar bedt om å belage seg på total selvstendighet; UNN var forventet overbelastet og man hadde heller ikke alternativer for å transportere smittepasienter vekk fra Øst-Finnmark. Erfaringen vår er at intensivavdelingene i samarbeidende sykehus ofte vil være fulle, også i en normalsituasjon. Av nevnte grunner er det for meg ingen tvil om at en avvikling av intensivtilbudet i Øst-Finnmark vil bety et fravær av likeverdige helsetjenester; og at konsekvensen er et uforsvarlig helsetilbud til befolkningen i Øst-Finnmark, og for de som besøker oss.

Det var da også åpenbart for Stortinget når de i 2020 vedtok at befolkningen i Øst-Finnmark skulle ha tilgang til kontinuerlig respiratorbehandling. I senere tid har det vist seg at det ikke fulgte penger med stortingsvedtaket. Helseforetakene på sin side har som kjent enorme underskudd etter noen vanskelig år; Helse Nord mer enn noen. Nåværende helseminister Kjerkol og Barne- og Familieminister Toppe var begge blant de mange politikere som reiste langt for å besøke Kirkenes Sykehus da det sist stormet rundt intensivavdelingen i Øst-Finnmark. Arbeiderpartiet og Kjerkol, den gang i opposisjon, var klar i tale og mente det var Stortingets plass å sikre likeverdig og nødvendig beredskap når helseforetaket ikke maktet. Siden da har Kjerkol blitt helseminister og ombestemt seg. Helseminister Kjerkol mener nå tvert imot at det er Helseforetaket selv som må vurdere behovet for en intensivavdeling i Øst- Finnmark; og at dette i så tilfellet må betales av foretaket selv og dermed gå på bekostning av øvrige tjenester til befolkningen. Det er ingen lett oppgave. Det er da også en kostbar affære å levere helsetjenester til Øst-Finnmark. Det vet både helseforetaket og helseministeren. Det er selvfølgelig fristende å sende ballen videre. Der helseministeren løper fra regningen ved å skyve helseforetaket foran seg, svarer helseforetaket nå med atter en utredning på det som allerede er utredet flere ganger. Dette altså til tross for et klokkeklart stortingsvedtak.

Arbeiderpartiets lokallag i Sør-Varanger sier det godt: «Hvis ikke Regjering og helseforetak må rette seg etter et vedtak med en konkret bestilling fra Stortinget, da har vi ikke bare et beredskapsproblem, men også et demokratisk problem».


Når krybba er tom så bites hestene

Når krybba er tom så bites dog hestene. Nåværende styringsform i sykehusene setter naboer opp mot hverandre, sykehus mot sykehus, avdeling mot avdeling. Det blir nødvendigvis slik, når det noen får - er det som noen andre mister. Dette sliter på alle, også på direktørene. Midt i rekordinnsparingene har Finnmarkssykehuset nå fått sin fjerde direktør i rekken; på mindre enn 3 år. Ny direktør fører med seg nye (gamle) idéer og atter omorganisering. Så til tross for stortingsvedtak, nasjonal intensivutredning, regional intensivutredning, pandemi og krig – og at vi jo faktisk har forsøkt denne løsningen i praksis med betydelig uhell, så vil man nå atter en gang utrede avvikling av Øst-Finnmarks eneste respiratorplass. Desperate tider gir desperate tiltak. Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør. Skjønt, både direktører, styreledere og Helseminister Kjerkol lever på trygg avstand fra manglende respiratorer i Øst-Finnmark.


Hurdalsplattformen og tre spørsmål

Som anestesilege i distriktet så er Hurdalsplattformen som en drøm skrevet i gull. Ifølge Hurdalsplattformen så vil Regjeringen blant annet: sikre en desentralisert helsetjeneste som yter gode og likeverdige helsetjenester i hele landet; ha en desentralisert sykehusstruktur som sikrer beredskap og gir alle innbyggere forsvarlig og trygg behandling på sykehus; øke intensivkapasiteten og gjennomgå finansiering av beredskapsfunksjoner i sykehusene; gi mer penger til sykehusene gjennom økt grunnfinansiering; sikre at nye sykehus bygges med tilstrekkelig kapasitet ut ifra behovet i befolkningen; utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet i Norge; flytte mer av den elektive virksomheten ut til lokalsykehus; styrke den lokale akuttberedskapen; redusere dagens markedstenkning, målstyring og privatisering i helsetjenesten; sikre et offentlig helsetilbud i verdensklasse, uavhengig av adresse; føre en politikk for sterkere fellesskap, vekst og utvikling i hele landet der by og land går hand i hand; sette i gang nye tiltak for å skape optimisme og fremtidstro i hele Norge. Hurdalsplattformen konstaterer da også at dersom folk skal bo i og flytte til distriktene, så må viktige tjenester som barnehage, skole og helsetilbud være i nærheten.

Så, da sitter jeg igjen med minst fire spm. 1. Hva er et stortingsvedtak verdt? 2. Hva er Hurdalsplattformen verdt? 3. Hva er et liv (i Øst-Finnmark) verdt? 4. Er beredskapen i nord bare et spill for galleriet?


«Vi vet kor vi bor»

Historien forteller meg at dersom krigstilstand rammer Finnmark, så vil Finnmark ofres. Det tror jeg finnmarkinger flest har erkjent og lever greit med. Vi er et pragmatisk folk og «vi vet kor vi bor». Vi lever mens vi gjør det – og Finnmark er stedet vi har valgt oss. Det vi ikke kan akseptere er at finnmarkingenes liv og helse ofres for småkroner, maktkamp og realitetsfjerne prinsipper. Som anestesilege og medmenneske er det ekstremt desillusjonerende å se på at markedsprinsipper sakte, men sikkert raserer sykehusene våre. Dette samtidig som helseministeren både lukker øynene og ser en annen vei. Det oppleves uverdig når helseministeren vår driver pekelek med et helseforetak i økonomisk krise - og med dét frasier seg ethvert ansvar for en befolkning som kjemper for livet, bokstavelig talt. Fra mine foreldre har jeg lært meg å alltid ta ansvar. Men det er altså ikke vi på gulvet som skal sørge for forsvarlig akuttberedskap i Øst-Finnmark. Skjønner ikke helseministeren at det er alle de stadige kamper for smuler som trøtter ut helsepersonellet? Hvordan havnet vi der at landets helseminister ikke ser det som sitt åpenbare ansvar å sørge for trygge og likeverdige helsetjenester til hele befolkningen? Som fagperson så er det helseministeren jeg holder ansvarlig når jeg nå gir opp denne uendelige kampen for et minste minimum av forsvarlighet til befolkningen i Øst-Finnmark. For oss som bor i Øst-Finnmark begynner det å bli på tide å reflektere over hvilken pris som er for høy å betale for et liv i nord. Regjeringen på sin side bør tenke grundig over hva det er verdt å betale for å bevare bosetting i Øst-Finnmark. Svaret bør være mer enn prisen for én intensivplass.

Kjære Helseminister Kjerkol: Ville du akseptert 80 mil til respirator for deg og dine kjære? Og føler du i så tilfelle at gratis barnehageplass på noen måte kompenserer tapet dersom reiseveien til respirator skulle vise seg for lang?