Du var en gave – du fascinerte og sjarmerte oss.

Ditt søvnige blikk mot fotografen, din solide kropp, din fullkomne ro i møtet med oss der du lå og døste i sola. Du fikk fram smilet og latteren.

Du var den kuleste dama i fjorden!

Du imponerte med reiseruta di – uendelig mange mil, 80 stoppesteder i sju forskjellige land (!). Og du hadde ikke akkurat trekkfuglenes lette vinger å hjelpe deg med heller.

Du var en øyeåpner og en gryende ambassadør for et stadig mer truet dyreliv. Du gjorde oss nysgjerrige på deg og dine.

Og så klarte du noe som ingen andre noen gang har fått til: Å fylle de ellers tvilsomme kommentarfeltene i inn- og utland med begeistring, hjerter og kjærlighetserklæringer.

Du fortjente så inderlig å leve. Og vi trengte deg i livene våre. I et nyhetsbilde preget av krig og matmangel, tørke, skogbranner og annen menneskeskapt galskap så var du en frisone – noe å glede og undre seg over. Du betydde mye for mange.

Men nå er du borte. Du overlevde lange havstrekninger - sommer som vinter. Overalt ble du tatt godt imot – og hollenderne ga deg navnet Freya. Men i møte med norsk smålighet kom du til kort. En nydelig søndags morgen ble du «tatt ut i en kontrollert aksjon» - som myndighetene sier - som om du skulle være en havets Bin Laden.

Du mistet livet og vi sitter igjen med avmakt og tomhet.

Jeg skulle ønske vi var bedre.