Barn som mottar hjelp av det offentlige psykiske helsevern. Spesialisthelsetjenesten. Jeg skriver dette fordi dere fortjener en unnskyldning. Jeg skriver dette ut fra et behov for å forklare meg. For å fortelle dere at jeg ser dere og deres fortvilelse. For å beklage. Jeg vet det hjelper lite, men jeg gjør det likevel.

Unnskyld for at jeg ikke rakk å ta den viktige telefonen så raskt som jeg burde.

Unnskyld for at jeg ikke får gitt dere tilstrekkelig informasjon tidlig nok.

Unnskyld for fraværet av trygghet, tillit, kontinuitet og samhandling.

Det er dette dere trenger nå. En som er der for dere. En som forstår dere, deres strev, utfordringer, slitenhet og redsel. En som rommer alt dere står i. Hele deres livsverden.

Jeg jobber ved en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, BUP. Dere har sikkert hørt om oss. Vi som har lange ventelister, avviser for mange ved vurdering for inntak, ikke hjelper mange nok barn, ikke er effektive nok.

På BUP møter jeg barn, unge og deres familier. Ofte utslitte, redde, forstrekte foreldre. Søsken som ikke vet eller forstår. Hvordan kan de forstå, når ikke mamma og pappa kan. De har et barn, en søster eller bror, som er syk. Ikke en somatisk eller synlig sykdom som for eksempel en brukket fot. Ikke noe en antibiotika kur kan kurere eller en gips kan reparere. Men et barn som strever med depresjon, angst, ocd, eller noe annet. Det er mye barn kan streve med.

Her kommer jeg inn. Systemisk familieterapeut. Jeg tror på hjelp og heling for hele familien. Noe som tilsier hjelp til hele familien. Ikke bare barnet som er henvist. Barn lever ikke livene sine på BUP. Livet leves i familien, i deres systemer, deres kontekst. Da bør vi sette av nok penger og tid til å gi god nok hjelp til barnet, foreldrene og familien. Foreldre er barnets viktigste støttespillere og heiagjeng.

I et systemisk perspektiv innebærer hjelp blant annet om tid til å stå løpet ut. Til å hjelpe mennesker til å hjelpe hverandre. Til å sette av mange nok behandlingstimer. Tid til å sette av timer med kontinuitet og hyppighet slik at relasjonsdannelse er mulig. Bare slik kan man bygge tillit og trygghet, både for barnet og foreldrene. Slik kan foreldrene få hjelp til å hjelpe, forstå og romme egne syke barn.

En slik behandling er kanskje kostbar og tidkrevende. Men i et samfunnsøkonomisk langtidsperspektiv vil det være kostnadseffektiv behandling.

Kanskje hadde vi da ikke hatt så mange re- henvisninger som vi faktisk har? Gjengangere. Svingdørspasienter kaller noen dem. Jeg kaller dem barn. Barn som strever!

Kanskje, og mest sannsynlig, hadde mange flere barn og deres familier følt seg tilstrekkelig behandlet ved utskrivelse? Ikke bare reduksjon i symptom ut fra ordlyden i henvisningen.

Kanskje ville ikke sykdommen komme tilbake? Tilbake med kraftigere styrke, større kompleksitet og alvorlighet. Noe som igjen fører til et lengre behandlingsforløp. Men aller mest smerte for barnet og familien. Kanskje.


Jeg kan ikke spå, men det er verdt å forsøke. Forsøke å få til en endring av dagens helsetjenester innen psykisk helse og rus. Særlig når det i Riksrevisjonens gjennomgang av norsk psykisk helsevern fra 2021, konkluderes med sterk til alvorlig kritikk på de fleste parametre som er undersøkt. Få ledere ved BUPs avdelinger opplever at de måles på om behandlingen som gis er virkningsfull. Hovedfokuset er på fristbrudd, ventelister og inntjeningskrav. Er ikke det et paradoks?

Jeg mener og tror, at mye av behandlingen som gis ved BUP-er rundt omkring i det langstrakte land er god. Vi som arbeider ved BUP arbeider der fordi vi liker jobben vår. Vi brenner for å hjelpe. Vi tror på vår kompetanse og kunnskap om hva som virker. Likevel opplever jeg at rammebetingelsene slik de er i dag, også medfører at en del behandling ikke virker. Dette til tross for grundig opplæring i gode metoder og behandlingsformer. Paradokset er at metodene ikke lar seg utøve i praksis. Det er det ikke tid til. Det blir ikke prioritert fra de som bestemmer.

Innen systemisk familieterapi er det relasjonene mellom menneskene som er involvert, som står i fokus i en terapi, ikke deres individuelle egenskaper. Alle mennesker påvirkes gjensidig av de menneskene man er i relasjon til. Systemteori handler om innsikt i hvordan problemer oppstår, opprettholdes og løses. Fenomener blir forstått som en del av et samspill, og ikke som et individuelt problem eller spesiell egenskap. Konteksten fenomenet opptrer i er sentral for forståelsen av fenomenet.

Skal jeg som systemisk familieterapeut få utøve mitt yrke slik det er ment. Slik teorien mener det skal gjøres, må det endringer til. Store endringer. Innenfor dagens offentlige psykiske helsevern lar det seg sjelden gjøre å drive med den type behandling som jeg vet virker. Jeg har for mange pasienter. Jeg har for lite tid. For lite tid til samarbeid med andre instanser. Samarbeidet som skal til for å gi en god nok informasjonsflyt, og gode nok rammer for en trygg og god avslutning når den tid kommer. I stedet gir jeg alt for ofte mangelfull og uregelmessig behandling. Får få timer. For lite kontinuitet. For lite sammenheng og for lite trygghet.

Det er avgjørende at psykisk helsevern tilføres mer midler. Mer hender, eller hoder for den del. At beslutningstakere lytter til oss som jobber med barna og deres familier. Vi må få en arbeidsplass med rammebetingelser der vi kan drive med behandling som gir best virkning, i stedet for den som er raskest og minst ressurskrevende.

Vi som jobber ved BUP trenger tid til å hjelpe barna. Tid til å hjelpe foreldrene slik at de kan hjelpe, forstå og romme sine barn. Vi trenger flere hoder og hender, for på den måten oppnå kortere pasientlister. Vi har ikke denne tiden i dag. Vi er for få hoder og hender, pasientlistene er for lange og det er dessverre dere foreldre og deres barn som betaler prisen.

Derfor sier jeg et ydmykt unnskyld.