Gå til sidens hovedinnhold

Kjære Bakke-Jensen: Hva med amerikansk diplomati i stedet for militær opptrapping i nord?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen kommenterer 12. mai min kronikk i Nordnorsk debatt 7. mai om endringer i vår basepolitikk. Det beste ved innlegget er det Bakke-Jensen skriver i siste avsnitt, at han hilser en debatt om forsvars- og sikkerhetspolitikken velkommen og at han forventer en grundig behandling av den nye samarbeidsavtalen med USA i Stortinget. Likevel vil han legge kraftige føringer som vil bringe småstaten Norge enda lenger inn i en konfronterende militærstrategi mellom stormakter. Bakke-Jensen kommer selv fra den landsdelen som grenser til den ene, Russland, og som vil forbli sterkest negativt berørt. Hvor langt fremover i tid lar han tankene gå, mon tro?

Norge oppleves av det internasjonale samfunn som en humanitær stormakt med høy kompetanse på fredsmegling og med et nivå på økonomisk bistand til utviklingsland som ligger skyhøyt over gjennomsnittet for øvrige giverland, og langt over FNs mål. Parallelt har Norge gradvis avviklet så mye av sin evne til nasjonal krisehåndtering og militært forsvar at vi ikke har troverdighet uten å måtte lene oss stadig tyngre til allierte. Det er som om ordene til vår store helt, Fridtjof Nansen lyser mot oss i advarende ildskrift: (Det norske folk er) tregt til å ta på seg ofrene for å verge (freden). Det skal god rygg til å bære gode dager. (Nansens Røst II, artikler og taler). Det vesle vi har er imidlertid av ypperste klasse. En aldrende hæroffisers hjerte svulmer av stolthet over hva våre spesialsoldater og etterretningsenheter utretter i utenlandsoperasjoner. Norge bokser over sin vektklasse, sier amerikanske generaler som ser våre soldater i aksjon og som erfarer norske offiserers lederevner og faglige kompetanse.

Jeg har fulgt og deltatt i det hjemlige ordskiftet om sikkerhet, forsvar og beredskap gjennom ca. 50 år, og har med undring registrert hvordan retorikken fra den kalde krigens epoke har kommet tilbake, nærmest uten nyanser. Den har forflatet debatten og tillatt mange rikspolitikere å slippe billig unna de spørsmål som tidvis er forsøkt reist om småstaten Norges eget ansvar for forsvar og beredskap i et langsiktig perspektiv. Skal Norge virkelig være dømt til å være en «puppet on the string» for USA i stadig rivalisering og knuffing med Russland. Snart melder også Kina seg med militært nærvær i Arktis. Vi ser tegn til litt desperasjon i Kongressen og de fagmilitære miljøer over de utfordringer som melder seg for USA for å kunne opprettholde det amerikanerne har vært vant til: å ha en «competitive edge» over rivaliserende stater i kraft av militær overlegenhet.

Og da bør vi spørre: hvor blir det av den diplomatiske innsats som Joe Biden annonserte allerede før han tiltrådte som president, og som han og utenriksminister Antony Blinken har hatt snart fire måneder på å komme i gang med? Det skulle bli slutt på konfronterende militær adferd og den militærstrategien som USA kunne følge som enerådende supermakt: et null-sum-spill med «winner takes it all». Riktignok ble mye av den diplomatiske kapasitet og kompetanse avviklet under Donald Trumps presidentperiode, men det forklarer ikke alt. Det vi ser er noe som «sitter i ryggmargen» på amerikanerne og som de kunne trenge litt hjelp til å overkomme. Om fire år kan Trump eller en annen farlig republikaner komme tilbake i Det hvite hus, og med det uforutsigbarhet og økt usikkerhet for hele den liberale verdensorden, som Norge ønsker å forbli en del av.

Jeg registrerer også at de to såkalte regjeringsbærende partier, Høyre og Arbeiderpartiet fortsatt finner det for godt å stadig fornye den avtale de inngikk under den kalde krigens epoke om å søke å unngå uenighet i viktige sikkerhets- og forsvarsspørsmål. Det hadde verdi den gangen, men de senere årene har det virket nærmest som en klam hånd over den sikkerhets- og forsvarspolitiske diskurs.

Jeg synes nok også at forsvarsministeren argumenter mye i tilvante baner i sin kommentar. Det er selvsagt en krevende manøver å komme seg ut av dype hjulspor, men ser man at det kan føre galt av sted må man likevel gjøre det. Det er viktig å legge merke til at han i virkeligheten sier at vi står fritt til å definere basepolitikkens innhold, og at vi derved kan se bort fra begrensinger - for basepolitikken er hva vi gjør den til. Med et slikt resonnement er det egentlig intet igjen av de selvpålagte restriksjoner som den norske regjering i 1949 avga til omverdenen generelt og til lederne i Kreml spesielt. Da er det virkelig på høy tid at Stortinget går i dybden ved behandlingen av denne avtalen.

Stortinget burde også som en del av behandlingen be om å få seg forelagt avtalegrunnlaget for USAs investeringer i disse dager av milliardbeløp i radarsystemet GLOBUS ved Vardø. Det ankommer til Vardø enorme moduler som har Portland i USA som utskipningshavn. Det gamle er ikke lenger godt nok, åpenbart. De siste årene har russiske bombefly markert angrep mot anlegget. For forsvarsministeren bør det ikke være noe alternativ til å være åpen om det som foregår, ikke minst av hensyn til lokalbefolkningen. Amerikanere som jobber på anlegget bor med sine familier i Vardø. Teknologien er amerikansk, modulene er amerikanske, amerikanere jobber på anlegget og – det viktigste – det radarsystemet fanger opp går til USAs National Security Agency (NSA). Forhåpentlig får vi noe av det tilbake i form av nyttig informasjon. Over hele fjelen, ute og hjemme, opererer vi som innleide peletaster med slynger og kastespyd foran falankser av tungt bevæpnede amerikanske hoplitter.

I følge den nye avtalen gis amerikanske styrker rett til å «reise inn og ut av og forflytte seg fritt på norsk territorium», «rett til uhindret tilgang til og bruk av omforente områder», og «rett til eksklusiv tilgang til og bruk av deler av områdene». De amerikanske styrkene gis politimyndighet over disse områdene, og de skal også kunne opprettholde sikkerhet «i umiddelbar nærhet av omforente områder». Avtalen sier ikke noe om begrensinger i antallet av amerikansk personell, og ikke at det skal være en norsk sjef over de «omforente områder». Hvis ikke dette er beskrivelsen av en amerikansk base, så vet ikke jeg!

Finnmarkingen Bakke-Jensen kommenterer ikke det jeg skriver om at det ikke fremgår av den nye avtalen at det er begrensninger på amerikanske styrker og fly med hensyn til bevegelser i og over Finnmark.

Til slutt i sin kommentar sier Bakke-Jensen at vi ikke bør vente med å behandle avtalen med USA til etter at den nye forsvarskommisjonen har gjort sitt arbeid. Vi må ikke komme i en situasjon der regjering og storting blir handlingslammet mens kommisjonen gjør sitt arbeid, sier han. Jeg vil nå heller si at det vil være det stikk motsatte av handlingslammelse å se grundig på helheten i de utfordringer Forsvaret står overfor i et langsiktig perspektiv før vi legger nye, viktige føringer av den karakter som avtalens tekst innebærer. Jeg er enig i at vi ikke må avvise amerikanerne på noen måte, de er fortsatt vår viktigste allierte og vil helt sikkert forbli det uten denne nye avtalen. Det er i deres interesse, og det vil gå aldeles utmerket; US Marines kommer og går, strategiske bombefly kommer og går, nye radarmoduler kommer (de går imidlertid ikke, de forblir).

Kommentarer til denne saken