Gå til sidens hovedinnhold

Kirsebærplukking med Kåre Rapp

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Pensjonert biolog og bærforsker, Kåre Rapp, stiller i en kronikk i Nordnorsk debatt spørsmålet: «Hvilke værdata ligger til grunn for påstandene om klimakrise?». Svaret på dette spørsmålet kunne Rapp ha funnet ved å sette seg litt inn i fagfeltet, men i stedet velger han å presentere sitt eget utvalg av data og begår de mest pinlige metodiske feil. Kronikken er et skoleeksempel eksempel på vitenskapelig kirsebærplukking («cherry picking»), der vitenskapelig metode og objektivitet ofres for å få fram et ønsket, men feilaktig, resultat.

Rapp velger å se på meteorologiske tidsserier av sommertemperatur og årlig nedbør ved fire målestasjoner i Norge og lager en tabell over middelverdiene (normalene) i 30-årsperiodene 1931-60, 1961-90, og 1991-2020. I tabellen framgår at det er en svak nedgang i temperatur fra den første til den andre perioden og en økning fram til den siste på ca. 0.5 grader i gjennomsnitt for de fire stasjonene.

Det er vel kjent at global middeltemperatur hadde en svak nedgang mellom 1945 og 1980, så det er helt forventet at det ikke er noen målbar temperaturendring fra den første til den andre perioden. Økningen på 0.5 grader fram til den siste perioden er imidlertid fullstendig betinget av utvalget av målestasjoner som Rapp har valgt ut. Ved å gjøre et annet utvalg av fire målestasjoner kunne han ha funnet en betydelig større temperaturøkning, men også en avkjøling. Det er fordi de lokale variasjonene fortsatt er sterkere enn signalet fra global oppvarming. Vi kan simpelthen ikke si noe om klimaendringer i Norge som helhet ved å plukke ut data fra fire målestasjoner, like lite som vi kan finne gjennomsnittshøyden for norske kvinnelige tjueåringer ved å måle høyden til fire utvalgte personer.

Videre trår Rapp feil når han konkluderer at «en variansanalyse på materialet viser at temperatur og nedbør mellom Normal-periodene 1931-60, 1961-90 og 1991-2020 ikke er endret.» Formodentlig mener han med dette at 0.5 grader er innenfor den naturlige variasjonen av sommertemperaturen på det gitte stedet fra år til år, og at økningen derfor ikke er statistisk signifikant. Slik kan man bare tenke hvis man ser bort fra at det finnes et stort antall andre målestasjoner som kan brukes til å fjerne støyen som denne naturlige variabiliteten innebærer.

Metoden som klimaforskere bruker for å estimere endringer i global eller regional temperatur ut fra observasjoner fra bakkestasjoner er at man måler endringene i temperaturen ved et stort antall stasjoner i forhold til «normalen», som er middeltemperaturen målt ved samme stasjon i en gitt referanseperiode, for eksempel perioden 1961-1990. Denne endringen kalles en «anomali», og den globale eller regionale temperaturendringen finner man ved å ta gjennomsnittet av anomaliene over alle disse stasjonene. Den målte absolutte temperaturen på ett og samme tidspunkt varierer mye mellom forskjellige stasjoner på grunn av lokale meteorologiske forhold, men anomaliene er ganske like mellom stasjoner fordi man ved hver stasjon har trukket fra referansetemperaturen for den stasjonen. På denne måten får man fram det regionale signalet fra global oppvarming.

Anomalier for Norge for de siste 150 år kunne Rapp ha funnet med noen tastetrykk https://www.met.no/vaer-og-klima/klima-siste-150-ar. Der framgår det at økningen i sommertemperaturen siden perioden 1961-1990 (midlere sommer-anomali for Norge) i 2020 er ca. 1.1 grader, og økningen i vintertemperaturen er hele 2.7 grader.

Disse økningene i temperatur kan kanskje synes små i forhold til de naturlige variasjonene fra år til år, og dermed kan man som Rapp bli forledet til å anta at de ikke har betydning. Det er to viktige forhold som gjør at dette er feil. For det første er anomaliene et utrykk for den gjennomsnittlige økningen i en region, men variasjonene er store fra sted til sted. Økningen i vintertemperaturen er mindre enn 2.7 grader noen steder, men mye større andre steder, og det er på disse stedene konsekvensene blir store. For eksempel er de kaldeste vintermånedene i Longyearbyen blitt 10 grader varmere de siste førti årene. For det andre er mange arter og økosystemer svært følsomme for selv små endringer i middeltemperatur. Her er Rapp på kollisjonskurs med det store flertallet av biologer i Norge, men jeg vil overlate til disse å gå i rette med ham.

Resten av Rapps kronikk er velkjente omkved fra de såkalte «klimarealistene». Her er intet nytt under solen.

Kommentarer til denne saken