Karlsøy kjemper standhaftig mot urbaniseringens malstrøm. Kommunen har tapt 1000 innbyggere siste 40 år, 300 siste tiår. Det blir flere eldre, færre yrkesaktive, og det fødes få barn. Utgiftene til helse og omsorg øker, og hvor skal arbeidskraften komme fra?

I august startet det kun 18 førsteklassinger fordelt på tre skoler i Karlsøy, som i realiteten ikke har en sjanse uten arbeidsinnvandring. Bygdefolket gjør nå alt de kan for å integrere et tyvetalls ukrainske flyktninger i arbeidsliv og skole.

Noe må likevel gjøres, men hva? Behandlingen av den nye kystsoneplanen gir en skarp pekepinn om veivalg som kommunepolitikerne i øykommunen står i spagaten med. Det skjer i spennet mellom noen kjente konfliktlinjer. Det er vekst og mot vern. Og det er sentrum-periferi: Kommunesenteret Hansnes versus Vannøy, Reinøy, Rebbenesøy.

Kystsoneplanen skal sikre helhetlig og forutsigbar forvaltning av sjøarealene. Hvem skal bruke sjøen og hvor? Det skal behandles politisk denne høsten. Kommunen har gjort en forbilledlig jobb med å skaffe til veie kunnskap og legge til rette for involvering og dialog mellom kommunestyret, innbyggere og næringsaktører.

Utfordringene er mange og kretser rundt sameksistens som omdreiningspunkt. Stadig flere ønsker tilgang til sjøareal som kan se jomfruelig ut, men som allerede er båndlagt av interesser som er delvis motstridende. Det er snakk om uønskede samliv med skjøre kompromisser.

Fiskerne og den klassiske hvitfisknæringa mener at oppdrettsnæringen har nådd et metningspunkt, og fortrenger all annen aktivitet. De har fått følge av utviklingslag på Vannøya som sier nei til nye lokaliteter.

Debatten går altså i sirkel rundt sjømatnæringens legitimitet. Men samtidig bringer laksemerdene store skatteinntekter til kommunen. Det er oppdrettsselskapene som fyller opp penger fra havbruksfondet i kommunekassa.

Også reiselivet har ambisjoner. Og det vil komme industrielle muligheter som kan virke overveldende å ta inn over seg på Vannareid og Finnkroken. For de neste årene vil investorer innen hydrogen og havvind ønske tilgang til havstykker der det blåser friskt og kan skapes energi. Men det går en tålegrense et sted. Alt kan jo ikke vokse hele tiden. Og det vil ikke være plass til alle overalt.

Må noen vike for å gi plass til noen nye næringer? Det er der kommunestyret i Karlsøy og ordfører Mona Benjaminsen (Ap) må gjøre kompliserte politiske avveininger med et stort ansvar på sine skuldre.

Det går an å bli optimistisk av å se på kartet. Karlsøy ligger virkelig strategisk til både ressursmessig og geografisk. Det kan høres forslitt ut, men sannheten er at det gir store muligheter for både verdiskapning og bosetting.

En fersk analyse fra Menon viser at nærheten til Tromsø som “storbyhub” og en internasjonal flyplass er kommunens største aktivum. Det gir Karlsøy tilgang på kunnskap og ung arbeidskraft.

Og la oss nå si at Karlsøy lykkes med å skape 140 nye arbeidsplasser innen sjømat og reiseliv innen 2035, som Menom mener er innen rekkevidde. Hvordan får man fylt honnørord som “felles bo og arbeidsmarkedsregion” med innhold? Det er et realistisk mål at Karlsøy kan avlaste både areal og boligbehov i Tromsø der det er dyrt å etablere seg.

Men hvordan? Det er sant at både ladestruktur for elektriske biler og vedlikehold av veier vil bety mye. Ikke minst fordi store mengder fisk skal fraktes ut på trailere. Og nå er det fint å se asfaltarbeid de seks milene mellom kommunesenteret Hansnes og Tromsø.

Men er det tilstrekkelig? Kanskje må den gamle sjøveien tas i bruk igjen. En rask og elektrisk båtforbindelse mellom Tromsø og Hansnes vil kanskje styrke mulighetene for pendling. Å kunne bo i Tromsø og jobbe i Karlsøy, eller motsatt, virker som vinn-vinn for mange unge.

Og ser man på kartet over fjorder og sund ser man at veien slett ikke er lang videre fra Hansnes til Skjervøy. Båtforbindelser vil blant annet gi nye muligheter for elever i videregående skole som ønsker å satse på fiskerifag.

Her har ikke fylkespolitikerne fulgt med i timen. Det er noe uforløst som ikke er tatt i bruk sjøveien langs Grøtsundet og Langsundet. Det gamle rutemønsteret for hurtigbåter i Troms har gått ut på dato. Det er hugd i gammel stein som passet for 50 år siden, men ikke i dag.