Da høyrebølgen inntok Norge på begynnelsen av 1980-tallet var Kåre Willoch strategen, men han kunne ikke fått det til uten en sterk nordnorsk legering. Det var finnmarkingen Erling Norvik som var den ruvende partibyggeren.

Sammen var de et sjeldent radarpar som reiste land og strand rundt i storm og stille. Selv i den ytterste periferien ble Willoch fra Bestum på Oslos fineste vestkant noe i nærheten av folkekjær til tross for en viss kulturell distanse; han kunne nok virke litt, hva skal vi si, ubekvem på kaia i Berlevåg og Svolvær.

Han var ikke bare en vennlig mann. Han bar med seg den dype forståelsen av det lange og sammensatte Norge. Willoch var ikke den som reiste til utkanten med nesa i sky for å be dem pakke sammen. Som statsråd i Borten-regjeringen på 1960-tallet var han med på å sette ned de aller største merkesteinene for Nord-Norge i etterkrigstiden, kortbanenettet for flytrafikken og etableringen av Universitetet i Tromsø. Det var høyrefolk nåde nasjonalt og lokalt som var avgjørende for disse store samfunnsbyggende prosjektene.

Det sies om Willoch at han var ingen festløve og gikk tidlig til sengs. Da han og Norvik var nordpå ble det gjerne fortalt at mens Willoch tok dagskiftet, tok Norvik seg av nattskiftet sammen med nordlendingene.

Willoch var en ener i sitt parti; den største etter 1945, han var høyremannen og statsministeren som gjennomførte viktige reformer som både ble forstått og ønsket velkommen hos brede lag i befolkningen.

Det er umulig å se for seg at Willoch med sin teft og en jordnær finnmarking som parhest, kunne funnet på vilkårlige eller dårlig begrunnede reformer som ville brakt ham på kant med store deler av folket.

Tvert imot ble Willoch i sin tid en reformator som moderniserte en stivnet og tilbakeskuende arbeiderpartistat. Eller «en forretningsfører for den delvise avvikling av den sosialdemokratiske orden», som historikeren Francis Sejersted sa det.

Men det var ingen palassrevolusjon han sto for, men noen helt nye blandingsøkonomiske arrangementer, som professor Rune Slagstad kalte «den willochiserte arbeiderpartistat». Han pekte for eksempel på at Willoch gjennom massiv oljepengefinansiert veibygging forente statens egne samferdselsteknokrater med bilbransjens organisasjoner og distriktspopulister fra alle partier, som fikk de fleste drømmer innfridd.

Når Gro Harlem Brundtland overtok etter ham, ble mye av de store linjene liggende fast. Langt inne i Arbeiderpartiet var det en forståelse for det Willoch hadde gjort, men selvfølgelig våget ingen å si det høyt.

Dette var tiden da skillelinjene befant seg i sentrum av norsk politikk, der Høyre og Arbeiderpartiet stort sett fant sammen i de store sakene for landet, og svarene lå et eller annet sted i midten mellom de to folkepartiene, basert på løsninger som innebar kompromisser.

I dag, når legenden har gått ut av tiden, snakker spesielt høyrefolk pent om Kåre Willoch. Det er høyst forståelig. Men de har også veldig, veldig mye å lære av ham.

Vi minnes nå Willoch på ulike måter. For noen er det at han valgte palestinernes side i konflikten med Israel. For andre er det duellene med en opphisset Gro på NRK. Mange vil også huske Willoch som den etterpåkloke statsmannen. Det ble sagt at han ble mer radikal mer årene. I realiteten var han den samme hele tiden.

Kåre Willoch var en ekte, legendarisk verdikonservativ innenfor rammen av et Norge preget av etterkrigstidens fellesskap og sosialdemokrati. Det var en vellykket kombinasjon som gjorde ham til et forbilde og et politisk referansepunkt helt til det siste.

Han var en av de store i sin tid, en ekte reformist som klarte det kunststykket det var å få folk med på de store grepene for å bringe velferdssamfunnet et stykke videre. For en hel generasjon var han den som på overtid gjorde slutt på gammelt formynderi. At vi fikk jappetiden fordi alle ikke taklet den nye friheten like godt, kan neppe Willoch lastes for.

Landet vårt hadde kanskje blitt stående igjen på perrongen uten å få ta del i verdiskapningen Willoch utløste for det moderne Norge.