Jeg skal innrømme at hele Karasjok-saken er komplisert. Klarest kommer det til uttrykk ved at både Finnmarkskommisjonen og FeFo-styret er delt i saken. Kanskje er det derfor det blir en noen feil og unøyaktigheter på Ságats lederplass 23. april.

Et eksempel er Ságats påstand om at alle er enige om at arealene i Karasjok var eid av lokalbefolkningen i 1751. Selv ikke de fem medlemmene i Finnmarkskommisjonen er enige om det. Flertallet Gauslaa, Magga og Henriksen mener at innbyggerne hadde en rett tilsvarende det vi i dag kaller kollektiv eiendomsrett, mens mindretallet Andersen og Heggelund sier seg enig i at det var etablert en rettighet som kan minne om kollektiv eiendomsrett, men mindretallet trenger ikke konkludere fordi en eventuell eiendomsrett uansett hadde falt bort.

Påstanden om at det for FeFo vil være beleilig dersom det kreves eiendomsrett kun fra en gruppe - for eksempel de gamle Karasjok-slekter, de som er samiske eller lignende - er meningsløs. Flertallet i FeFo-styret har ikke på noe tidspunkt tatt taktiske hensyn i saka. Det har vi heller ikke tenkt til å gjøre nå. Det eneste styreflertallet har gjort er å følge direktøren når han sier at kommisjonens konklusjon er usikker, og at sakens viktighet tilsier domstolsprøving for å sikre at ingen lider rettstap. Hvilken påstand Karasjoks befolkning, eventuelt Sohpar, Karasjok sameforening eller de ulike reindriftsgrupperingene nedlegger i en eventuell rettssak, vil ikke endre FeFos hovedmålsetting; at rett skal være rett.

Et tema Ságat er opptatt av er hvordan nyinnflyttede i kommunen kanskje bør (forskjells)behandles av Karasjokeiendommen. Hvis Karasjokeiendommen bygger på kommisjonens konklusjon, er det ikke grunnlag for å forskjellsbehandle nyinnflyttede slik Ságat antyder. Da har man rettigheter i det øyeblikk man er fast bosatt i kommunen. Det er med andre ord ikke da opp til Karasjokeiendommen å bestemme at du ikke får fulle rettigheter før du har hatt en viss botid. Ønsker man en slik løsning må det fremmes en annen påstand enn den kommisjonens flertall har falt ned på.

Så får det være at Ságat er bekymret for at folk fra nabokommunene skulle fått rettigheter i Karasjok. Som avisa er inne på er det mange som har flyttet til for eksempel Porsanger. De har til alle tider hatt rett til å bruke områdene i Karasjok, og har aldri oppgitt noen rettigheter der. En av de største bekymringene for styreflertallet har vært at de som bor rundt Karasjok ikke har fått sine rettigheter grundig vurdert. Begrunnelsen er at ingen så dette resultatet komme, og de fremmet derfor ikke selvstendige krav. Disse må eventuelt gå den tunge veien om det ordinære rettssystemet.

Det mest spesielle er uansett påstanden om at forhandlinger mellom FeFo og Karasjok bare var noe som man snakket om før styremøtet vårt i november. Det er helt feil. FeFo har forsøkt å få innbyggerne i tale gjennom samtaler med ordføreren. Direktøren har hatt møte med ordføreren om dialog, og vi inviterte ordfører og rådmann til å møte styret i FeFo i forbindelse med vårt styremøte i Karasjok 22.-24. mars 2021. Vi har bedt om et møte med formannskapet som en innledning. Men selv ikke når FeFo hadde lagt styremøtet til Karasjok var det interesse for å møtes. Vi kan ikke tvinge noen til å komme til møtebordet og må bare ta til etterretning at det ikke var interesse for det.

Når Ságat hevder at det fornuftige hadde vært å gå i dialog med Karasjoks befolkning og anerkjenne eiendomsrett mot å få fremtidig forvaltningsrett, er det intet annet enn skivebom. FeFos rolle kan ikke være å tiltvinge seg forvaltningsrett i Karasjok. Dersom det er grunnlag for Karasjokeiendommen, så må det være organet selv som bestemmer hvordan forvaltningen skal være. FeFo har ingen egeninteresse i, eller mandat til å bruke rettighetsspørsmål som forhandlingskapital i en slik sak. Det ville være i strid med vårt hovedmål om at rett skal være rett. Om sameiet Karasjokeiendommen etter opprettelsen skulle ønske å drøfte bistand i forvaltningen med FeFo, vil det være en helt annen sak som ikke bør ha noen plass i kartleggingsarbeidet. Det har ikke noe med å være grisk og grådig og gjøre, men rolleforståelse.

Avslutningsvis kan det være på sin plass å ta med at Ságat ikke virker opptatt av de som står i fare for å miste rettigheter til jakt og fiske og andre aktiviteter som de alltid har hatt i Karasjok. Hva som er juridisk riktig konklusjon, vet vi ikke i dag. Tilbakemeldingene fra folk i Finnmark er nokså tydelige på at mange mener at de blir fratatt en rett. Så vil en rettslig avklaring vise om dette også er en juridisk rett. Dissensen i kommisjonen og FeFo-styret viser i hvert fall at svaret ikke er klart, og at den beste løsningen for å skape ro om rettighetsforholdene vil være en domstolsavgjørelse de ulike grupperingene kan slå seg til ro med. Eller som vi har sagt under hele prosessen; at rett blir rett.