Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det var da oppsiktsvekkende å se hvilket kolossalt karakterdrap en professor i historie, Sven G. Holtsmark, ser seg nødsaget til, på Sanna Sarromaas betraktninger rundt forholdet Russland/Norge.
Holtsmark gjør et poeng av det han oppfatter som «barnslig språk» – men tar ikke høyde for at Sarromaa er finsk og ikke like innøvd i språket som det vi innfødt norske er. Å bare avfeie hennes utsagn som «tøv» holder ikke, for her finnes absolutt substans i det hun hevder.
Selv kan jeg ikke titulere meg som «historiker», men som mange andre følger man jo likevel med. Like fra tsar-tiden og til i dag har det russiske regimet stått for en sterk og voldelig undertrykking – for ikke å si; utryddelse av mennesker som ansees som en «trussel» mot regimet. Hele nasjoner har de jamvel undertrykket med hard hånd (jernteppet) så lenge det holdt.
Holtsmark avfeier altså Sarromaas innsigelser som «tøv» og «populærhistoriske fremstillinger», og mener seg slik å vite best hvilke kilder som skal ansees som adekvate –men lar i det minste skinne igjennom at Sarromaas kilder er der, som en del av historien.
Det burde vel ikke være noen fremmed tanke for noen at Sovjet-Russland hadde planer om å underlegge seg deler av nord-Norge? Som nevnt la de sitt jernteppe over hele østblokken etter krigen. Karelen røvet de fra Finland. Dertil tok de i tillegg ved slutten av krigen Petsamo (Pasvikdalen) fra Finland. Så hvorfor ikke del av Norge med? Om de bare hadde hatt militære muskler til det.
I årene etter krigen forsterket Sovjet-Russland det spionasjenettverket i Finnmark som de allerede hadde i verk under krigen. Her søkte de å kartlegge både sivile og militære mål i nord-Norge.
Under en rettsak i 1968 mot Bakfjord-spionene kom det fram at russerne i 1945 hadde forespeilet en av de norske spionene at de «i løpet av et års tid ville være i krig med amerikanerne» og at de derfor trengte nordmenns hjelp i etterretningstjenesten (Odd Bergfall; KGB operasjon Norge, Hjemmenes forlag, 1975). Dette sier vel en del?
Og – forstå nå Sarromaas innspill om høyst private forhold, som en allegori på forholdet Norge/ Russland.