Gå til sidens hovedinnhold

Kappløpet

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi er kommet til et punkt hvor vi alle må bestemme oss: folk flest, partimedlemmer, politikere på alle plan, medlemmer av nasjonens regjering: skal vi ta inn over oss det som et nesten rent flertall av klimaforskerne sier, eller skal vi ta sjansen på at de tar feil, grandiost feil, klimatrusselen kommer til å gå over av seg selv, vi kan bare fortsette med vår sosialdemokratiske småpludring?

Min personlige oppfatning, basert på over 60 års erfaring med naturvitenskap, at det er over 90 % sannsynlighet for en katastrofal utvikling hvis vi ikke tar inn over oss alvoret i situasjonen og tar beslutninger som er i samsvar med situasjonen og utviklingen. Det vi først må få til er en vesentlig reduksjon av klimagasser i vår atmosfære. Det betyr i praksis: 0 bruk av fossilt brennstoff, olje, gass, også nesten 0 bruk av trevirke og annet brennbart materiale til brensel. Vi må ha fått i stand en slik nyordning i løpet av de kommende 15 -20 år. Nyordningen må styres nasjonsvis, ellers blir det bare prat. Parisavtalen og lignende er opplegg til juks av nasjonale styresmakter som er dyktige til den slags. Vi må prøve å få til dette i Norge.

I praksis betyr det at alle de gode gamle eksplosjonsmotorene må bort i løpet av 10 år slik våre myndigheter nu har bestemt. Alle vanlige biler må bli elektriske, kraftig forbedret i forhold til de nuværende. Større kjøretøy, skip og kanskje fly må over på hydrogen som energikilde.

Det de fleste ser ut til å ha glemt, er at ny el-strøm til biler og hydrogen til større motorer, ikke blir til av seg selv. Myndighetenes overveielse har begynt i feil ende. Vi må skaffe nye energikilder, i alle fall én – som i praksis er uuttømmelig, som ikke forurenser mer enn vi lett kan håndtere, som ikke ødelegger naturen, ikke sprer noen ny type gift og som kan tappes i liten eller kjempestor skala. Vi i Norge er velsignet med én slik energikilde: vannkraften, som leverer ca 140 Twh per år og som alene gjør oss selvforsynt med ren kraft. Med ganske enkle midler – opprydning i vannrørene, anskaffelses av nye, toppmoderne turbiner – kan vi lett øke hele produksjonen til 160 Twh (sier folk på Institutt for vannkraftproduksjon i Trondhjem, de nesten eneste som vet noe om den slags).

Så har vi en rekke små energikilder som vi fortsatt skal tappe og som kan forbedres, men som vi hverken kan eller vil utvikle til noe stort. Kanskje vindkraft til boretårnene i Vesterhavet men bare der, kanskje på lang sikt, energi fra flo og fjære og/eller små bølgekraftverk, thorium. Men dette blir antagelig for smått.

Har vi glemt at vi har en enorm energikilde under føttene våre? Uuttømmelig, ren og dessuten tilgjengelig overalt på Jordkloden: Jordenergi. Geotermisk energi! Vi bor på ei glo! Hvis vi forestiller oss Jorda som ei krokett-kule så er den faste delen, den vi bor på, like tjukk som malingen på kula, under den faste delen er det i stigende grad flytende, smeltet stein og mineraler. Sølvgruvene i Kongsberg ble stengt – ikke fordi folk var blitt mindre interessert i sølv, men fordi det dypt i gruvene var blitt umulig å arbeide pga. varmen. Med moderne instrumenter har man ganske nylig funnet at temperaturen i sentrum av Jordkloden er ca. 3 000 grader, en rest av forholdene da Jorden ble til. Det er flere kilometer dit og helt unødvendig langt ned hvis man bare vil hente opp energi i passende mengder.

Utvinning av geoenergi i liten skala er kjent og etablert som praktisk metode. Allerede i morgen kunne myndighetene bestemme at all husbygging i en bestemt skala skal være kombinert med etablering av egne jordvarmeanlegg. Men man må også kunne tenke seg mye større prosjekter, i Mwh eller Gwh dimensjoner. Da trengs det tid og penger til forskning og utvikling. I øyeblikket har Forskningsrådet bevilget ca. 25 millioner til et 5-årig forskningssamarbeid mellom UiB, SINTEF, UiO. Altfor lite. Det som behøves er en bevilgning av en helt annen dimensjon, kanskje en milliard til å begynne med, fem år til nødvendig forskning, og ytterligere 10 år til utvikling av det første fungerende anlegg, antagelig i superkritisk versjon, høyt trykk og temperatur som gir opptil 10 ganger så mye energi. Det er selvfølgelig mulig at man ikke lykkes. Men er det lov å si noe sånt? Verdens rikeste stat med over 12 tusen milliarder på bok? «How dare you?»

Men hvis man lykkes – og det er fullt mulig – så har man kommet over i en helt annen situasjon: man vil ha løst energikrisen og ha brakt en uuttømmelig ny energikilde inn i diskusjonen, brukbar overalt på kloden: ren energi, minimal naturødeleggelse (selve kraftstasjonen kan, hvis man så ønsker være gravd ned, så bare pipa stikker opp).

Så må man selvfølgelig utvikle og forsterke overføringsnettet for elektrisk kraft og sitte igjen med et langt på vei e-drevet samfunn med håndterbart forurensningsproblem. Landbasert vindkraft kan avvikles. Havbaserte vindkraftanlegg kan muligens etableres for å forsyne off-shore anleggene med lys og varme. Rene drømmerier som oppsuging av Co2 fra luften, og lagring i berg, kan få dø i stillhet i en skuff i regjeringsbygningen. Avgiftene forsvinner.

Hvis man tar utvikling av jordvarmeanlegg med i analysene, så ser fremtiden ganske annerledes lys ut. Jeg tror vi har 10-15 år på oss. Antagelig vil klima aldri bli som i de gode gamle dager, men vi vil ha unngått katastrofene. Det blir et kappløp. Hvis vi kommer i gang NU!

Kommentarer til denne saken