Oddmund Enoksen har et tilsvar på mitt innlegg om Svalbard under stormaktsrivaliseringa. Han berører ikke temaet, men angriper heller meg. Det kan jeg leve godt med når jeg ser hvem det er som angriper. Enoksen tåler ikke kritikk av fiskeoppdrett, av NATO eller om det skal være noen som forsvarer reindrift.

Men det er vel frekt å påstå at jeg «på SUFs sommerleir i 1968 klappa og jubla i barnslig fryd etter å ha sett en propagandafilm om Kinas første atomvåpensprengning». Jeg var ikke der. Det er heller ikke relevant hva jeg i 1948 mente om Tsjekkoslovakia. Da var jeg ikke født. Men jeg var på gata i 1968 mot okkupasjonen i Tsjekkoslovakia.

Vår bevegelse har vært mot begge supermaktene. Vi har hele tiden konsekvent sloss mot all imperialisme, også det Sovjetstaten sto for. Sovjet var aldri noe ideal for oss. Vi så dem som ei imperialistmakt styrt av statskapitalisme.

Det er og merkelig å få slik kritikk fra en SV-er. SV som gikk med på å bombe Libya der vårt forsvar utførte krigsforbrytelser på sms-vedtak som SV støttet.

Jeg nytter anledninga til å innrømme at jeg hadde ikke trodd at Russlands Putin skulle okkupere Ukraina. Men den feilvurderinga var det nok mange som gjorde. Når de nå har okkupert og tatt etter USA sin praksis med å bruke militærmakt, ser vi også likheten mellom supermaktene. Og vi kan begynne et fredsarbeid. Men bølla Enoksen gir lite rom for å diskutere hvordan en skal snu spenningsspiralen i dagens storpolitikk.