Siden samhandlingsreformen ble innført har Tromsø kommune manglet omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Situasjonen var den samme også før 2012, men de økonomiske virkemidlene i samhandlingsreformen har synliggjort det hele. Fra 2012 har kommunen betalt dagbøter for utskrivningsklare pasienter i somatikken, og fra 2019 omfatter betalingsplikten også pasienter i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Siden samhandlingsreformen ble innført har Tromsø kommune betalt 162 millioner kroner til UNN fordi kommunen selv mangler kapasitet. Hvis kommunen hadde bygget opp egen tjenestekjede kunne man spart penger fordi et kommunalt tilbud kan drives rimeligere enn døgnprisen til UNN.

Kommunestyret behandlet i siste møte en forvaltningsrevisjonsrapport fra KomRev Nord om Helsehuset og utskrivningsklare pasienter. Her slås det fast at mange pasienter ikke får plass i sykehjem i tråd med vedtak om langtidsplass, fordi kommunen mangler kapasitet.

I stedet blir mange med vedtak om langtidsplass liggende på Helsehuset. Dermed opptas korttidsplasser på Helsehuset i stor grad av sykehjemspasienter. Og når korttidsplassene «blokkeres», klarer ikke kommunen å ta imot utskrivningsklare pasienter.

Helsehuset har altså ikke vært drevet i tråd med intensjonene, som var å samle spesialiserte korttidsplasser, lindrende senger og øyeblikkelig hjelp døgnsenger (ØHD). Helsehuset skulle ikke være et sykehjem, men har langt på vei blitt det.

De som har ventet lengst har vært på Helsehuset med vedtak om langtidsplass i nesten 500 dager. Det er helt uakseptabelt og vitner om alvorlig kapasitetsmangel.

I denne situasjonen – hvor Tromsø kommune har manglet kapasitet og derfor ikke har klart å oppfylle sine forpliktelser – fant noen ut at det var en god ide å legge ned et helt sykehjem.

Da Ap, Sp, SV og MDG satte i gang prosessen med å legge ned Kvaløysletta sykehjem i 2020 økte selvsagt antallet utskrivningsklare pasienter og regningen steg til 26,6 millioner, mot 12 millioner året før. Man satte altså betalingsrekord for utskrivningsklare pasienter for et enkeltår da Kvaløysletta sykehjem ble forsøkt avviklet.

I lys av forvaltningsrevisjonsrapporten – og det vi ellers vet om den demografiske utviklingen – fremstår forsøket på å legge ned Kvaløysletta sykehjem i 2020 som helt absurd. Det er vanskelig å forstå hvordan noen i det hele tatt kunne gå inn for det.

I den borgerlige perioden 2011-2015 forsøkte vi å bygge opp kapasiteten i tråd med den demografiske utviklingen med flere eldre, økt behov for tjenester og nye oppgaver gjennom samhandlingsreformen. Otium bo- og velferdssenter, Helsehuset og Mellomveien korttid- og rehabilitering kan nevnes.

Dessverre har ikke de rødgrønne fulgt opp. På to valgperioder er det ikke gjort noe med Kroken sykehjem. Mellomveien ble lagt ned uten politisk behandling. Kvaløysletta sykehjem forsøkte man å legge ned.

Kapasiteten i den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan ikke bygges ned. Det haster med nytt sykehjem på Kvaløya, og deretter må man gjøre noe med Kroken sykehjem. For å møte fremtidens utfordringer trenges dessuten en venstreforskyving i tjenestekjeden der satsing på tidlig innsats, hverdagsrehabilitering, dagsenter, nok avlastnings- og korttidsplasser og omsorgsboliger på sikt kan bremse behovet for flere langtidsplasser.

Samtidig vet vi at vi ikke bare kan bygge oss ut av «krisen». Vi trenger flere tilrettelagte bygg og boliger, men den kanskje største utfordringen er å rekruttere og beholde nok personell med helsefaglig kompetanse. Den utfordringen står vi overfor i en tid der tjenestebehovet øker samtidig som det blir færre yrkesaktive.