Jeg skrev en positiv omtale av bompengene som ble innført i Tromsø i forrige uke, og det åpnet en sluse til agg av episke proporsjoner.

Jeg er nemlig en del av den forhatte eliten i sone 1.


Sånne tilbakemeldinger er i seg selv noe jeg ignorerer på generelt grunnlag. Men det er ikke bare jeg som får unngjelde - bor du et sted mellom Breivang og Sydspissen, eller Sentrum og Norrøna sliter du hvis du vil mene noe om bompengene i den sone 1-støyen som har oppstått.

Les også

Jeg skal svømme motstrøms og hylle bompengene

Jeg skjønner at folk kvier seg til å uttale seg og nyansere ting. Det fortelles om ganske amper stemning på pauserommene der ute.

Jeg derimot lever av å mene ting, og er vant med at folk har problemer med å besinne seg i kommentarfeltene.

De vil trolig slite med det nå, også. For jeg skal fanken meg skrive en forsvarstale for sone 1 folkene!

Det er absurd at et så stort område i denne byen vår, der det bor 18300 mennesker, har blitt et skjellsord i Tromsø.

Vi er vel i stand å se at det er en karikert utgave av et klasseskille som folk kaster om seg i disse forenklede utskjellingene? Eller?

For man skulle trodd at sone 1 består av mennesker som ikke har en dråpe gjeld, og bader i eselmelk daglig for å holde seg unge og leve evig. Det er jo selvsagt ikke sant.

Ja, det er gjennomsnittlig høyere inntekt i sonen, og ja det bor et knippe formuende folk der. Eiendommene er dyrere, totalt sett, men bildet er sammensatt.

Et husvære i Breivang og et husvære på Bjerkaker har ikke som regel lik kvadratmeterpris. Begge steder er innenfor sone 1.

Det er en stor andel førstegangsetablerere i Sone 1. Og ja, det innebærer familier med tre barn under fire år som bor på 60 kvadrat.

Det er mange leieboere i sone 1 - folk som ikke er i nærheten av å raske sammen egenkapital til bolig i en fart.

18300 mennesker er en middels stor by i Norge. Og vi har en omtrentlig omgang med deres utfordringer.

Det er ikke akkurat fair?

For det finnes jo selvsagt ikke en homogen elite som kommer til stenge seg inn i sone 1 og vente på at folk fra Kvaløya, eller Langenes skal betale ned bompengeprosjekter for dem.

En god andel, 50 prosent, av sone 1 gjengen har jobber utenfor sonen.

Folk blir syke i sone 1 også, og må komme seg til og fra lege utenfor sonen. De har foreldre som trenger omsorg i andre bompengesoner. De har nære venner og slektninger som de gjerne besøker, eller følger opp på sykehus og sykehjem.

Folk som alltid må kjøpe de aller billigste varene på butikken, bor også i sone 1.

Dette er folk jeg kjenner til selv. Men jeg har mer enn anekdoter. Tromsø kommune må jevnlig gjennomføre levekårsundersøkelser. Den fra 2019 kan bli en ganske interessant lesning for alle og enhver.

Der er det riktignok snakk om levekårssoner, ikke bompengesoner, men dataene fra undersøkelsen kan nyansere bildet litt. Og kanskje bidra til et bedre klima mellom kolleger på pauserommene der ute.

I undersøkelsen kan du lese at i levekårssonene Sentrum og Strandveien utgjør aleneboende henholdsvis 57,2 og 55,5 prosent av privathusholdninger.

Altså i sone 1 finner du bydeler med flest andel folk som må klare seg på én inntekt.

Du kan lese at på Håpet-Langnes, Lunheim-Tomasjordnes og i Kroken var andelen barn med enslige foreldre henholdsvis 35,1, 24,9 og 24,3 prosent.

Men innenfor sone 1 er det mange eninntektfamilier, også. Sentrum og Prestvannet har en andel barn av eneforsørgere på 22,4 og 22,1 prosent. Det er faktisk Kvaløysletta som har flest toinntektsfamilier. I hele kommunen utgjør enslige forsørgende 15,9 prosent, for hele landet er andelen 16,1 prosent.

På Kvaløysletta er andelen kun 7,7 prosent.

I 2016 bodde 8,3 prosent av barna i Tromsø ii husholdninger under lavinntektsgrensen. Dette er et av indikatorene på barnefattigdom. For hele Norge var det en andel på 12,3 prosent.

I Sentrum og Ullsfjorden-Sørfjorden levekårssoner var det nær 30 prosent som levde under lavinntektsgrensen, kan rapporten fortelle.

Deretter kommer Håpet- Langnes og Strandveien med henholdsvis 22,2 og 16,5 prosent.

Samtidig er det greit å minne seg på at det er mer til det store bildet og det er mer til livet enn det statistikk kan fortelle oss.

Det er absurd å anta at livet til medmenneskene du deler byen din med blir betydelig bedre enn ditt, fordi de kanskje slipper å betale 10 kroner i bommen for å kjøre ungene på ettermiddagsaktiviteter.

De største utfordringene på levekårsnivå i denne kommunen er faktisk ikke å finne på Tromsøya. Ikke i Tromsdalen eller på Kvaløysletta heller. For denne byen er kompakt. Og det at den er kompakt har en stor verdi for folks levekår.

For der levekårene er verst i denne kommunen er ikke innenfor bomringene. Det er utenfor - i distriktene. Slik det er overalt i dette landet. Jo nærmere velferdstjenester, skoler, institusjoner, kulturliv, butikker og møteplasser du bor, desto bedre levekår har du.

Og uansett hvilken sone du bor i så har du en forholdsvis stor nærhet til det meste av de viktige tjenester og velferd i Tromsø, sammenlignet med folk som bor i distriktene.

Det er også derfor folk trekker inn til byene. Og flytter inn til Tromsø. Og det er derfor Tromsø må vokse på en bærekraftig måte.

Og bare så det er sagt: Å skusle bort byvekst i Tromsø er elendige nyheter for folk i Ullsfjorden og Tromvik. For alternativet for folk som forflytter seg i vår kommune er ikke å flytte fra Tromsø tilbake til distriktet.

Alternativet er Oslo. Ifølge statistikken. Der ett kott med vindu kalles for sjarmerende ettroms med utsikt. Og der staten pøser inn milliarder inn i byvekstavtalen, og folk betaler bompenger så det griner.